Debatt ● Keld Skovmand og Jan Frode Haugseth
Et solidarisk alternativ til meningsløs mikroforvaltning
Innsparingstider tvinger fram en nøye gjennomgang og vurdering av alle sektorens aspekter for å identifisere potensielle innsparingsmuligheter. Vi foreslår en fornuftig og rettferdig løsning.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I lys av de nylige økonomiske innstrammingene i UH-sektoren, har også ledelsen på Institutt for lærerutdanning (ILU) ved NTNU introdusert en diskusjon om hvordan annuum-, insentiv- og småforsk-ressurser bør allokeres i fremtiden. Dette er vesentlige spørsmål for å kunne ivareta fri forskning på like vilkår på tvers av institutter.
Innsparingstider
tvinger fram en nøye gjennomgang og vurdering av alle sektorens aspekter for å
identifisere potensielle innsparingsmuligheter. Paradoksalt nok kan både
prosessen med å finne besparelser, og de løsningene man ender opp med, vise seg
å være kostbare og tidkrevende. Vi foreslår en fornuftig og rettferdig løsning,
men det vil kreve at ILU endrer praksis, og kanskje også at
Kunnskapsdepartementet (KD) endrer politikk.
I UH-sektoren disponerer forskere typisk midler, enten i form av annuum, insentivmidler eller søkbare småforsk-midler. Midlene kan ikke disponeres fritt, de er ment for å dekke grunnleggende forskningsbehov som litteratur, abonnementer, forskningsreiser eller deltakelse på konferanser.
Formålet med at hver enkelt forsker har midler til disposisjon er å støtte løpende arbeid og faglig utvikling, samt å opprettholde autonomi og fleksibilitet i administrasjonen av individuelle forskningsbudsjett. Administrasjonen av slike midler har derfor lenge vært relativt ubyråkratisk og effektiv.
De årlige tildelingsbeløpene har ikke endret seg de siste fem årene, og verdien av norske kroner i utlandet er dermed mere enn en tredjedel redusert siden 2018, når man tar kronekurs og inflasjon i betraktning.
Til tross for at bevilgningene ikke har økt, har vitenskapelig ansatte tidligere ikke utnyttet beløpene fullt ut. Det har aldri skjedd at alle har søkt om de tilgjengelige 25 000 kronene, og omkring 40 % av annuum har hvert år blitt stående ubrukt. Dette har aldri vært et problem for faglig ansatte ved ILU.
Femprosentregelen ble innført av KD i 2021. Universiteter eller høyskoler med reserver over fem prosent av de årlige bevilgningene, blir etter hovedregelen trukket tilbake. Denne politikken innebærer i praksis at institusjonene ikke kan spare opp midler ut fra en langsiktig strategi eller et eget ønske om å prioritere egne midler.
Det er uklart hvor mange småforsk-ressurser som var igjen i år da annum og den siste søknadsperioden for småforsk ble holdt tilbake for 2023 på grunn av aktuelle innstramminger på ILU.
Men nå er de gode tidene uansett over, og faglig ansatte har fått to nye problem. Det er ikke lenger nok penger til alle, og pengene som eventuelt blir til overs, kan ikke overføres.
Internt på Fakultet for samfunnsfag og utdanningsvitenskap (SU) er ILU det instituttet hvor de faglige ansatte har klart lavest annuum, og ingen mulighet for å overføre midler til året etter. Noen institutter gir også insentivmidler pr. masterkandidat, det gjør ikke ILU. Disse forskjellene bidrar til at det er store ulikheter og urettferdigheter også internt på SU.
Dette er bakgrunnen som tvinger frem nye løsninger ved ILU. Det beste ville vært å sikre at faglig ansatte hadde noenlunde de samme vilkårene, uavhengig av institutt.
Skal vi (1) fjerne annuum og overføre midlene til en pott alle kan søke fra, eller (2) skal vi fordele småforsk-potten likt til alle (som utvidet annuum)? Hvis småforsk-midlene deles likt mellom alle, får man i dag ca. 12 500,- per vitenskapelig ansatt. Med dagens valutakurser setter dette klare begrensninger for alle som ikke har insentivmidler i tillegg. Man kommer seg kanskje til en konferanse i Danmark, men neppe hjem igjen.
Med dagens valutakurser setter dette klare begrensninger for alle som ikke har insentivmidler i tillegg. Man kommer seg kanskje til en konferanse i Danmark, men neppe hjem igjen.
Skovmand og Haugseth
En annen mulighet er å fordele insentivmidlene, som altså er individuelt opptjent, likt, og dermed gjøre disse til et konsekvent kollektivt gode? Dette vil sannsynligvis øke andelen til den enkelte med noen få tusen kroner. Da er vi oppe i 15—16 000,- pr. forsker, og det går ikke an å få mer. Midlene kan ikke spares, og må brukes opp fra år til år.
Dette er ikke en god løsning.
Strategisk tenkning og styring, som oppmuntrer til kriteriebasert tildeling av ressurser, blir av både KD og ledelsen sett på som en mulighet for effektiv og målrettet bruk av begrensede midler og som et insentiv for den enkelte forsker til å publisere mer i tradisjonelle forskningsformater. På kort sikt kan denne tankegangen synes som en fornuftig tilnærming, og de fleste som er i stand til å tenke strategisk og som planlegger å forske, vil naturligvis enkelt klare å tilpasse seg en slik individorientert modell, gitt at de har tilstrekkelig forskningstid. Ansatte med lav forskningstid (som universitetslektorer) vil ha dårligere muligheter for å opptjene insentivmidler, noe som øker ulikheten.
Men potten vi har felles vil gradvis krympe, og færre vil kunne reise enn i dag uten å måtte søke. Dessuten krever modellen jevnlige utlysninger, vurderingskomitéer på lokalt plan samt at historiske data lagres, for å sikre rettferdig fordeling — i seg selv en betydelig administrativ byrde på store institutter med lav lederressurs og lav andel ansatte knyttet til vitenskapelig administrasjon.
Løsningen binder også møtetiden til smale diskusjoner om ressursallokering og rammer, og tvinger samhandling inn i en form som ikke rommer strategisk diskusjon om hva som er viktig faglig sett, eller hva vi bør satse på som faglig fellesskap. Vi ender opp med å bruke felles møtetid til å diskutere og kritisere de kortsiktige rammene som det er ment at vi skal operere innenfor.
Dette er heller ikke en god løsning.
Kanskje bør vi tenke og finne alternativer til tradisjonell konferansedeltakelse og produksjon av papir? Kanskje er det vanlige konferanseformatet ikke det best egnede til å utvikle og utveksle tanker om hvordan vi sikrer kunnskap for en bedre skole, og kanskje bør vi belønne kronikker i stedet for forskningsartikler, fordi vi også har et viktig formidlingsbidrag i offentligheten?
Det finnes heldigvis en alternativ metode.
Kanskje er det bedre å bruke ressurser på kollegiale kollokvier eller ukesopphold på danske høyskoler, hvor ånden fremdeles er fri og det er høyt til loftet. Hva som er best for den faglige utviklingen, er ikke opp til oss å avgjøre, og det bør heller ikke overlates til ledelse eller vurderingskomitéer.
Det finnes heldigvis en alternativ metode.
Den har den fordelen at det blir mindre byråkrati, alle får midler, og det er også mulighet til å spare midlene fra år til år. Hvis 40 % av annuum aldri blir brukt, kan man med sinnsro forhøye annuum med godt 2 500 kroner. Det er det første skritt på veien mot mere frihet og mindre styring og byråkrati. Det neste er å fordele både insentivmidlene og småforsk-ressurser likt mellom alle. Det vil gi nærmere 20 000 kroner i året til alle. Det siste skritt er å overføre uforbrukte midler fra år til år, enten i en felles pott eller individuelt, sånn at friheten økes for alle.
Fordelen ville vært at man oppfordret folk til å spare, at man kom lenger ved å begrense seg, og at alle hadde likt utgangspunkt til å kjøpe seg bøker eller dra på konferanse og arbeidsopphold. Det å ikke bruke pengene ville vært bra både for den enkelte og for det faglige fellesskapet.
