For slapp reaksjon på etiske overtramp

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

1. mai kunne vi lese i Khrono at saken som har pågått siden 2023, hvor en ph.d.-veileder under eget navn har publisert forskningsdata og figurer produsert av sin stipendiat, nå er avsluttet. NTNUs forskningsetiske utvalg har konkludert: Veilederen har ikke opptrådt vitenskapelig uredelig, men har opptrådt «uaktsomt». Dessuten står det skrevet svart på hvitt at veilederens rolle er «kritikkverdig og uakseptabel». 

Det er mange logiske brister i veilederens forklaring, som også utvalget peker på. Det er vanskelig å se for seg at noe så spesifikt som data og figurer fant veien inn i en publikasjon nærmest ved et uhell, eller at det er en normal respons på privatlivsutfordringer å stjele forskningsdata til egen bruk. 

forskningsetikk

Veileder fikk advarsel: «Kritikkverdig og uakseptabel»

Vancouver-anbefalingene for medforfatterskap er ganske klare på dette punktet: Alle som har innhentet og behandlet data skal ha navnet sitt på artikkelen. Dette må man legge til grunn at en etablert forsker som gis ansvaret for å veilede ph.d.-stipendiater er kjent med. 

Er det da uaktsomhet som fører til at artikkelen faktisk kommer helt til publikasjonsfasen uten at stipendiaten får vite om det? 

Likevel er reaksjonen fra både fakultetet og utvalget bagatellmessig. Veilederen har fått smekk på lanken i form av en muntlig advarsel, og blitt bedt om å «si unnskyld» — som om dette var en skolegårdskonflikt, og ikke en kombinasjon av forskningsjuks og et alvorlig tillitsbrudd i den profesjonelle relasjonen mellom veileder og stipendiat. 

uredelighet

Dette krangler forskere oftest om

Dette er symptomer på systemiske utfordringer som går utover rammene for denne spesifikke saken. 

Spørsmål om medforfatterskap er en gjenganger når stipendiater diskuterer problematiske veilederrelasjoner. Ofte brukes derfor Vancouver-anbefalingene med motsatt fortegn enn ovenfor: For å sette grenser for når en veileder som ikke har bidratt med noe vesentlig skal få være medforfatter på stipendiatenes artikler. 

Å være veileder er i seg selv ikke nok til å garantere medforfatterskap — likevel er konflikter og usikkerhet knyttet til medforfatterskap ikke uvanlig blant stipendiater. Vi vet også at relasjonen mellom veileder og stipendiat er en av de viktigste faktorene for om doktorgradsprosjektet lykkes. 

Veilederen utøver dermed svært mye makt — både formell og uformell — over sine stipendiater, og må være innforstått med det ansvaret. 

De fleste stipendiater har en god personlig og profesjonell relasjon til sine veiledere. Men hvis det først skjer etiske eller profesjonelle overtramp fra veilederen, hvor god rettssikkerhet har egentlig stipendiaten? 

Mange stipendiater kjenner ikke til sine egne rettigheter, og mangler informasjon om hva som er riktig fremgangsmåte i en eventuell konflikt med veileder. Dette er ikke først og fremst et informasjonsproblem: Institusjonene er bygget opp slik at de i langt større grad ivaretar veilederens rettigheter enn stipendiatens. 

forskningsetikk

Gransking: Norges mest publiserende forsker opptrådte vitenskapelig uredelig

Stipendiatene forteller at de føler seg rettsløse når en konflikt først oppstår: Fra en midlertidig stilling med status et sted mellom student og ansatt har de en langt dårligere forhandlingsposisjon enn det en fast, vitenskapelig ansatt har. I tillegg har veilederen og institusjonen betydelig makt over stipendiatens arbeidssituasjon og fremtidige karrieremuligheter — for eksempel når det gjelder meritterende medforfatterskap. 

Dette er en del av en bredere tendens, hvor straffereaksjonene for forskningsetiske brudd blir strengere jo mindre makt individet har. 

I saker som handler om studenters etiske feilskjær, slik som i plagiatsaker, har institusjonene — som representanter for staten — vist at de er villige til å forfølge selv den minste sak helt til topps i rettssystemet. Dette gjelder til og med i saker hvor statsmakten simpelthen innbiller seg at studentene har gjort noe galt, slik som med selvplagiat-sakene. 

Som et tankeeksperiment kan man se for seg hvordan saken på NTNU hadde utspilt seg dersom det var stipendiaten som hadde forsynt seg av veilederens forskningsdata, og så forsøkt å publisere en artikkel helt uten å involvere dem. Det ville neppe endt med bare tilsnakk og en avkrevd unnskyldning. 

Stipendiatenes rettssikkerhet må ivaretas bedre. Dette har blitt påpekt flere ganger, både av OFF og andre. 

forskningsetikk

Veileder brukte studentenes oppgave i sin egen artikkel

Det gjelder imidlertid ikke bare stipendiatens forhandlingsposisjon i profesjonelle konflikter, men også hvilke reaksjoner som skal utløses når institusjonene faktisk konkluderer med at en av deres faste, vitenskapelige ansatte har gjort noe «sterkt kritikkverdig». Erfaringsmessig koster det mye for en stipendiat å varsle om kritikkverdige forhold knyttet til veilederens rolle. 

Utfallet av NTNU-saken fremstår derfor ufullstendig og unnfallende, for ikke å si tafatt: Om ikke veilederen i denne saken fyller kriteriene for å ha opptrådt vitenskapelig uredelig, så er det klart at de har opptrådt uredelig i ordets ordinære forstand. 

Om det ikke finnes noen sanksjonsmuligheter som fanger opp dette, så burde de etableres, slik at det blir klart at det ikke er fritt for å ture frem som man vil med stipendiaters forskningsinnsats.

doktorgradsdebatt

Anbefaler ingen å bli stipendiat. — Tøft valg