Debatt ● Arve Hjelseth
Fornyelse for fornyelsens skyld
Øystein Gjermshusengens halvkvedede viser om elfenbenstårn og motvilje mot endring må konkretiseres. Hva er galt, og hva slags rolle — helt konkret — skal universitetet spille i fremtiden?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ifølge Øystein Gjermshusengen er det et viktig problem, eller i det minste et tankekors, at mange ledere ved universitetene aldri har jobbet andre steder. Kjernen i problemet er at «de vet hvor alt ligger, kjenner folk, og vet hvordan ting pleier å bli gjort. De rekrutterer kanskje fagpersoner som ligner dem selv, belønner det de allerede forstår, og bevarer strukturer som kanskje burde vært utfordret».
Her kunne jeg selvsagt ironisere over at denne betraktningen er så omtrentlig at Gjermshusengen er nødt til å legge inn ikke mindre enn to «kanskje». Med andre ord: Han har muligens rett, men han tar muligens også feil.
Men retorisk er naturligvis grepet fint. Lesere som kanskje (sic) har en høne å plukke med en leder, blir invitert både til å kjenne seg igjen, og til å forstå sammenhengen:
Det er innavlet, ikke minst blant lederne, som er problemet!
Det er forresten ikke bare ledere som bør skaffe seg erfaring fra andre steder, det gjelder visst også professorer. Man bør ha erfaring fra andre universiteter, kanskje også helt andre sektorer. «Kanskje (nok en gang!) ville lederen hatt et annet syn på undervisning, samarbeid eller på hvordan universitetet skal møte samfunnet».
Ja, kanskje det. Men vent nå litt. Gjermshusengens ambisjon er altså å bidra til at ledere bør flytte mellom institusjonene, slik at de med et friskt blikk, og ikke minst friskt mot, kan endevende praksiser og rutiner som har samlet støv i årevis.
Men er det ikke nettopp det som er i ferd med å bli situasjonen?
De siste årene har vel vært kjennetegnet av at enkelte, ikke minst i rektorsjiktet, har begynt å flytte nettopp mellom universitetene. Jeg vil ikke felle noen dom over hvordan det har gått, erfaringene har vel vært litt opp og ned.
Men dersom det har medført radikalt andre praksiser med hensyn til for eksempel undervisning og samarbeid, vil jeg gjerne ha dokumentert både at det har forekommet, og at resultatet er blitt en klar forbedring.
Siden Gjermshusengen bruker den forslitte frasen om elfenbenstårnet i tittelen, mer enn aner man at han ønsker seg et annet universitet. Vi har jo hørt det før. Ledererfaring fra offentlig forvaltning eller fra næringslivet vil føre til at man ser på organisasjonen med nye øyne.
Nøyaktig hva som mangler forblir i det blå, som en dulgt antydning om at det er tid for å tenke helt annerledes.
Men de siste 30—40 årene har jo bestått en nokså endeløs strøm av reformer, oppdaterte strategier, handlingsplaner og ikke minst oppvurdering av lederrollene. Dels har disse endringene vært politisk initiert, men dels har de også kommet fra institusjonenes egne ledersjikt. Tom Karp og Trond Blindheim skrev nylig veldig godt om noe av dette.
Det er derfor ønskelig at disse halvkvedede visene om elfenbenstårn og motvilje mot endring konkretiseres. Hva er galt, og hva slags rolle — helt konkret — skal universitetet spille i fremtiden?
