Debatt ● Øystein Gjermshusengen
Evig liv i elfenbenstårnet
Det er ingen synd å elske stedet man arbeider. Men når akademisk liv blir et liv i ett og samme hus, må man tørre å spørre om dørene fortsatt står åpne.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg leste nylig et intervju med en dekan som fortalte at vedkommende hadde vært på universitetet hele sitt voksne liv. Jeg ble sittende og tenke: Hva skjer med et universitet når de som styrer det aldri har jobbet andre steder? Dekanen har hatt hele sin karriere på samme sted, først som student, deretter stipendiat, så professor, og nå som leder.
Et universitet skal være et sted for nye tanker og fri meningsutveksling. Men når ledere på universitetet bare har erfaring fra ett sted, risikerer man at de fortsetter å dyrke det kjente.
De vet hvor alt ligger, kjenner folk, og vet hvordan ting pleier å bli gjort. De rekrutterer kanskje fagpersoner som ligner dem selv, belønner det de allerede forstår, og bevarer strukturer som kanskje burde vært utfordret.
Noen vil kanskje hevde at sabbatsåret viser at akademia henter impulser utenfra, ettersom forskere får fri fra undervisning og administrasjon for å reise ut og fordype seg i forskning i miljøer som ligner deres eget, bare ved et annet universitet.
Institusjonalisering er ikke et teoretisk begrep her, det er en reell risiko. Et slik karriereløp kan føre til en form for innavl i idéer, praksis og verdier. Man reproduserer sin egen forståelse av hvordan ting «skal være», i stedet for å hente impulser utenfra.
Til fornyelse trengs mennesker som har jobbet ved andre universiteter, eller kanskje helt andre sektorer.
Ville en leder med erfaring fra andre universiteter, fra offentlig forvaltning, eller til og med fra næringslivet, sett andre behov? Kanskje ville lederen hatt et annet syn på undervisning, samarbeid eller på hvordan universitetet skal møte samfunnet.
Når karrierestigen går rett oppover ved samme institusjon, får man kanskje et system som trumfer kritisk blikk. Det gjelder ikke bare professorer og dekaner, men også rektor, som er den høyeste stillingen av dem alle.
Kanskje burde man stille krav om erfaring utenfra før man kan gå videre oppover i systemet. Ett eller to år ved en annen institusjon kunne vært et naturlig ledd før man fortsetter virket i de samme veggene.
Det ville ikke bare gi faglig påfyll, men også skape en kultur der impulser utenfra blir en del av universitetets egen utvikling.
