Debatt ● Trond Blindheim og Tom Karp
Rektorene må ut av strategiworkshopene, og inn i samfunnsdebatten
Rektorene har visjonene, direktørene har systemene, kommunikasjonsavdelingene har strategiene og de faglige har auditoriene. Men hvem har egentlig sannheten om hvordan unge mennesker tenker og velger utdanning?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I dag har hele den høyere utdanningssektoren rått svelget ideen om at de må ha en visjon. Den kommer fra to amerikanere, Jim Collins og Jerry Porras, og deres bok Built to Last fra 1994. Den satte i gang en global bølge av ukritisk visjons- og posisjoneringstenkning, uten at forskerne hadde solid empirisk grunnlag for det de hevdet.
Ser man på norske høyere utdanningsinstitusjoner, er visjonene til forveksling like. Og ikke bare visjonene, men også målene, strategiplanene og jungelen av handlingsplaner og tiltak. De fleste vil være «bærekraftige», «mangfoldige», «nyskapende», «internasjonale» og «samfunnsnyttige».
Resultatet er en akademisk versjon av Den norske modell: Alle skal med.
For noen år siden gjennomførte den ene av denne artikkelens forfattere, Tom Karp, et eksperiment med en gruppe akademiske ledere som deltok på et lederutviklingsprogram.
Han viste dem et utdrag fra en strategi i UH-sektoren — full av flotte begreper — og spurte hvor de trodde den kom fra. Alle svarte det samme: «Den er vår!» Men det var den ikke. Det sier alt om hvor likt, tannløst og selvrefererende dette språket har blitt.
Strategiene er ikke lenger uttrykk for identitet, men et felles generalisert språk full av honnørord og floskler.
I jakten på å være alt for alle, blir man ingenting. Norsk akademia sier: «Kom til oss, vi løser samfunnets utfordringer med mangfold og bærekraft!», men fremstår utad som kloner av hverandre.
Er det noen som hører studentene applaudere? Neppe. For studenter lar seg ikke begeistre av oppblåste institusjonelle ambisjoner og selvbilder.
De vil ha relevant kunnskap, engasjerte fagfolk, et godt studentmiljø — og en jobb etter studiene.
Kunnskapsdepartementet har flere ganger understreket at universitets- og høyskolesektoren skal preges av egenart, mangfold og tydelige profiler. Nye institusjoner skal ikke kopiere de etablerte, men utvikle sin egen identitet. En ekspertgruppe har også slått fast at akkrediteringskravene bør gi rom for ulike profiler, slik at sektoren stimuleres til differensiering og fleksibilitet.
Likevel ser vi det motsatte i praksis: en stadig sterkere standardisering og en strategisk språkbruk som visker ut forskjellene.
Problemet er altså ikke mangel på ambisjoner uten bakkekontakt. Det er snarere overfloden av likt budskap og innpakning. Mange ledere i sektoren er flinke til å telle studie- og publiseringspoeng, men langt dårligere til å formidle hva institusjonene de leder faktisk står for, og hva som er institusjonens unike bidrag til samfunnsutviklingen.
Vår tids kvalitetsfetisj har skapt en generasjon forskningsbyråkrater i rektorstolene. De teller, men de leder sjelden.
Etymologisk kommer ordet lede fra det gammelnorske leida, som betyr å «føre ved hånden» eller «bevege». I dag trengs ledere som faktisk gjør nettopp det: beveger. Som tør å møte samfunnets utfordringer utenfor campus, ta stilling, mene noe og bidra til offentligheten.
En modig rektor kan gjøre mer for institusjonens identitet enn hundre interne PowerPoint-presentasjoner om studiekvalitet, bærekraft og innovasjon.
Akademia snakker varmt om mangfold, men leverer ensretting, plattheter og festtaler. Det eneste som i bunn og grunn skiller institusjonene fra hverandre, er byene de ligger i. Og når til og med noen av dem ligger i de samme byene, er det ikke mye særegenhet igjen.
Norge trenger ikke et karaoke-kor av like stemmer i akademia. Ikke mer politisk korrekthet, men nye tanker og løsninger.
Vi trenger universiteter og høyskoler som tør å være forskjellige: profesjonsrettede, kunstneriske, praktiske, regionale, teoretiske, teknologiske, verdibaserte og utfordrende. Vi trenger også de små, spesialiserte fagmiljøene; de tverrfaglige kunnskapslaboratoriene; de internasjonalt orienterte; de arbeidslivsnære; de forskningsintensive; de som dyrker faglig fordypning og de som eksperimenterer med nye undervisningsformer.
Og vi trenger ledere som deltar aktivt og pågående i samfunnsdebatten, som har kunnskapene, som våger, som mener og som bidrar aktivt og pågående.
Akademias evne til å formidle og koble seg tett på samfunnet og arbeidslivet er det som skaper den unikheten, synligheten og posisjoneringen mange rektorer og universitetsdirektører jakter så desperat på, men dessverre ikke når.
