Debatt ● Kyrre Lekve
Forskerutdanningen treffer ikke godt nok
Utfordringen med en god nok tilpasning mellom forskerutdanningen og behovene i samfunnet kan ikke løses av de gradsgivene institusjonene alene.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kunnskapsdepartementet (KD) skal nå nedsette en ekspertgruppe som skal vurdere forskerutdanningen i fremtiden (doktorgradsutdanningen). Skal denne ekspertgruppen lykkes, må den ta utgangspunkt på øverste samfunnsnivå, og en ambisjon om å heve kunnskapsinnholdet i alle deler av det norske samfunnet.
Vi vet at den mest effektive måten å drive kunnskapsoverføring på, er gjennom å utdanne kandidater som flytter på seg. Forskerutdanningen må dermed ses på som det aller mest spissede virkemiddelet for å øke kompetansen i det norske samfunnet.
Nøkkelspørsmålet for ekspertgruppen må være: Fungerer kunnskapsoverføringen fra akademia og forskning til resten av samfunnet godt nok?
Kunnskapsdepartementet inviterte nylig til innspillsmøte om forskerutdanning. Her fikk vi tydelige tilbakemeldinger fra tre sektorer som demonstrerte mangler i denne kompetanseoverføringen: Helsesektoren, kommunesektoren og næringslivet.
Der kom det fram at det både er mangel på personer med forskerutdanning, og at det er mistilpasning mellom forskerutdanningen og behovene.
For å løse disse utfordringene er det avgjørende at ekspertgruppen legger til grunn at ulike aktører kan spille ulike roller for å sikre at forskerutdanningen virker i tråd med de forskningspolitiske målene satt av myndighetene, slik de blant annet er formulert i Stortingsmeldingen «Sikker kunnskap i en usikker verden» — den såkalte «Systemmeldingen».
Universiteter og høgskoler har en nøkkelrolle, som gradsgivende institusjoner, i å sikre den akademiske kvaliteten i forskerutdanningen. Det skal aldri være aktuelt å renonsere på kvaliteten.
De som tar imot de ferdig utdannede doktorander, «avtakerne», må ha helt sentrale roller i å øke tilpasningen mellom forskerutdanningen og behovene.
Helsesektoren og forskningsinstituttene er i en mellomrolle, da de både er avtakere av forskerutdannede, men også i stor grad bidragsytere til å veilede ph.d.-kandidater på vei mot fullført forskerutdanning.
Det er også et viktig poeng at når helsesektoren og forskningsinstituttene har en sterk rolle i forskerutdanningene, tilføres det nye rekrutteringsveier inn i forskerutdanningen som har potensial til å øke tilfanget av egnete kandidater til forskerutdanningen.
Utfordringen med en god nok tilpasning mellom forskerutdanningen og behovene i samfunnet kan ikke løses av de gradsgivene institusjonene alene. Dette må være ekspertgruppas utgangspunkt.
