Fra skolevegring til doktorgrad

— Vil du presentere avhandlingen din i Khrono sin Min doktorgrad-spalte, spurte Khrono.

Det ville Lena Hansen Malnes gjerne. Men veien hennes til doktorgrad er litt annerledes enn mange andres. 

Dette er historien om jenta som var en dårlig leser, som satt alene på jentedoen i friminuttene og som ikke hadde tenkt at hun kom til å fullføre videregående. 

Spiste matpakken på toalettet

Det er langt fra Lofoten til Kristiansand. Og det er langt fra det livet hun så for seg; droppe ut av videregående og jobbe på den lokale matbutikken, og til å nå ha fått opprykk til førsteamanuensisstilling ved Universitetet i Agder.

Det hele begynte med at Lena Hansen Malnes ikke fant seg til rette på skolen. Skolefagene var vanskelige, lesehastigheten hennes ble i 6. klasse målt til 32 ord i minuttet. Det er omtrent halvparten av det man forventer av en 3.-klassing.

— Jeg sleit med skolevegring og byttet skole flere ganger. På ungdomsskolen framstod jeg nok som mer likegyldig. Men jeg var mest redd, og jeg fikk stort fravær, forteller hun.

Den vesle jenta følte at hun ikke var god nok. Hun fikk en vane på barneskolen: Å gå til jentedoen og spise matpakken sin der.

— Jeg satt oppå dolokket, med beina opp, slik at ingen kunne se at det satt noen der. En gang ble jeg nesten avslørt, forteller hun rolig.

Et lesekurs gjorde at lesingen løsnet og lesehastigheten ble målt til 49 ord i minuttet — noe som fremdeles er lavt. Men også årene på videregående ble vanskelige. Malnes forteller at hun opplevde lite faglig mestring og syntes det var tungt å være videregåendeelev.

— Det var en stor krangel med faren min som ble vendepunktet. Jeg ville droppe ut av videregående, han ga tydelig uttrykk for hvor skuffet han var over det. Og jeg kom meg gjennom!

Debatt ● Svenn-Erik Mamelund

Min (akademiske) selvtillit har ofte vært høy, men selvfølelsen til tider lav

Søkte seg bort

Men hva skulle hun så gjøre? 

— Familiemedlemmer snakket om «hva skal det bli med ho Lena».

Ho Lena søkte sykepleierutdanning langt unna, ved Universitetet i Agder — og kom inn.

— Dette var noe helt annet: Et inspirerende, inkluderende, trygt og godt miljø. Jeg følte at som student startet jeg med blanke ark. I starten skrev jeg ikke så gode tekster, og ble møtt med omsorg fra de som underviste: Hadde jeg sjekket om jeg har dysleksi? 

Det har hun ikke.

— Det var en venninne som sa at «sykepleien, det er så lett». Men jeg syntes ikke det var så lett! Det handler nok om at man har ulike utgangspunkt.

Malnes jobbet noen år som sykepleier før hun begynte på master i folkehelsevitenskap.

— Når tenkte du om deg selv at du var flink og fikk til noe?

— Det var nok ikke før jeg begynte på masteren. Jeg har følt mye på bedragersyndromet: Når kommer de andre til å skjønne hvor lite jeg kan? Og fremdeles er det slik at jeg kan synes det er litt skummelt å gå bort til et lunsjbord der andre kolleger allerede er samlet. 

Malnes forteller ærlig at bedragersyndrom er noe hun har følt på helt fram til doktorgraden, og det gjorde seg særlig gjeldende i den siste tiden før disputasen.

— Selve disputasen ble veldig fin. Opponentene gjorde det til en samtale, der de utfordret meg på en god måte.

Glad i universitetet

Malnes har forsket på ungdoms reisevaner. Hva er det som avgjør hvilken måte ungdom kommer seg til skolen på? Doktorgradsprosjektet hennes var en del av forskningsprosjektet School in Motion (ScIM), der det blant annet ble testet en skolebasert intervensjon med mål om å øke fysisk aktivitet blant 2084 ungdommer.

— Elsparkesykkel ble mer vanlig etter prosjektet, så vi fikk dessverre ikke sett på hvor mange som benytter det, sier Malnes.

Det er noen år siden disse fargerike syklene gjorde sitt inntog i norske gater. Men som så mange andre stipendiater kom ikke Malnes i mål til normert tid. Pandemien kom, hun ble sittende alene på hjemmekontor og jobbe. Så kom det et barn, og deretter et til.

Finansieringsperioden gikk ut, og med to barn å forsørge måtte hun ha en jobb. Løsningen ble den samme som for mange andre: Jobbe fullt, og gjøre ferdig avhandlingen etter ordinær arbeidstid.

— Da ville jeg gi opp. Det gikk i sneglefart, sier Malnes.

Men med tilrettelegging fra instituttledelsen og to måneder ulønnet permisjon kom hun endelig i mål.

— Jeg er veldig glad i dette universitetet! Her så de potensialet mitt, og jeg ble en del av et tryggere miljø, sier førsteamanuensen.

— Jeg tenker av og til på hvordan jeg klarte å komme hit. Det er jo rett og slett statistisk usannsynlig.

Lenas ti bud

På kontoret i Kristiansand har Lena Hansen Malnes Lenas ti bud til seg selv. De handler om hvordan hun som forsker og underviser skal ta imot unge studenter og om hvordan hun vil være for kollegiet.

— Jeg skal være blid og positiv, jeg skal være behagelig og forståelsesfull, åpen og raus, og se potensialet i alle studenter, nevner hun.

Selv opplevde hun at fraværet hennes på videregående og på ungdomsskolen ble sett på som skulking.

— Men det var jo ikke frivillig fravær, sier hun.

— Hvilket råd ville du gitt til en yngre utgave av deg selv?

— Det er ikke det som skjer der og da som er avgjørende, framtiden kan endre seg. Så man må holde ut og ha troen på at du kan få til noe bra.

Hun legger til:

— Som underviser må man aldri gi opp en elev.

Og så kom det fram en ring

Det skjedde forresten noe mer på disputasdagen. Malnes forteller at det var en hyggelig middag, med god stemning og rørende taler. Og da hun trodde festen gikk mot slutten hadde samboeren, han hun takker for å ha tatt ekstra ansvar på hjemmebane for at hun skulle komme i mål med avhandlingen, en annen plan.

— Han fridde! Så nå blir det bryllup neste år. Da kan vi feire ti år som kjærester, sier Lena Hansen Malnes.