Debatt ● Ellen Berggreen og Elin Synnøve Hadler-Olsen
Fremtidens tannhelsetjenester og tannlegeutdanning
Gode utdanningsbetingelser er en nøkkel for å sikre at vi får uteksaminert tannleger og tannpleiere av god kvalitet i Norge. Men innlegget fra ansatte ved de tre odontologiske læresteder inneholder en rekke misvisende påstander og feil.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I debattinnlegget «Tannhelse fortjener mer enn politisk kosmetikk» deler ansatte ved de tre odontologiske lærestedene i Norge sine bekymringer angående finansiering av den kliniske utdanningen og for pasienttilgang for tannlegestudenter. Vi deler deres bekymringer fordi gode utdanningsbetingelser for studentene er en nøkkel for å sikre at vi får uteksaminert tannleger og tannpleiere av god kvalitet i Norge.
Men, innlegget inneholder en rekke misvisende påstander og feil, og vi finner det nødvendig å komme med korrigerende informasjon og tilsvar for at debatten som nå pågår om fremtidens tannhelsetjenester i Norge skal bli konstruktiv. I dette perspektivet må en også skille mellom det som er utdanningsinstitusjonenes oppgaver og målsettinger og hva som er tannhelsepolitiske avgjørelser.
I innlegget hevdes det at medisinerutdanningen finansieres av Helse- og omsorgsdepartementet, og ulikt tannlegeutdanningen. Kunnskapsdepartementet finansierer både medisiner- og tannlegeutdanning i Norge.
Helseforetakene våre har imidlertid undervisningsplikt, og klinisk praksis for medisinere og alle andre studentgrupper i sykehus er derfor finansiert fra Helse og Omsorgsdepartementet. Kommunal sektor, inkludert fylkeskommunene, har ikke undervisningsplikt, og praksisplasser for både medisiner- og tannlegestudenter må betales av de respektive fakultetene.
Dette representerer i dag store kostnader for de tre utdanningsinstitusjonene i odontologi. Derfor foreslo Tannhelseutvalget (se forslag 21) å gi offentlig tannhelsetjeneste undervisningsplikt med finansiering, som ville medføre at disse kostnadene ikke påføres fakultetene.
For utdanningen i Tromsø der studentklinikken er drevet av den offentlige tannhelsetjenesten og studentene i tillegg har lengre praksisperioder ute i tjenesten, ville utgifter til klinisk praksis helt bortfalle om forslaget ble realisert. Dette burde utdanningsinstitusjonene omfavne, men i innlegget er dette dessverre ikke nevnt.
Ellers bør det nevnes at det ikke inngikk i mandatet til Tannhelseutvalget å se på utdanning av tannhelsepersonell, men det var representanter i utvalget med tilknytning til tannlegeutdanningene i Oslo og Bergen. Påstanden om at de odontologiske utdanningsmiljøene ikke var involvert i Tannhelseutvalget er derfor feil.
I innlegget skriver forfatterne at «planleggingen av fremtidens tannhelsetjeneste må starte med utdanningen». Dette ønsker vi å imøtegå. Utformingen av fremtidens tannhelsetjenester og utdanningen av tannhelsepersonell må reflektere samfunnets behov — ikke omvendt.
Utformingen av fremtidens tannhelsetjenester og utdanningen av tannhelsepersonell må reflektere samfunnets behov – ikke omvendt.
Fagpersoner ved universitetene og i tannhelsetjenestene har en viktig rolle i å informere og gi råd til politikere, slik at de kan ta opplyste tannhelsepolitiske beslutninger. En god utdanning med relevant faglig innhold, dimensjonering og fordeling mellom yrkesgrupper forutsetter en god dialog mellom de utøvende tannhelsetjenestene og utdanningsinstitusjonene.
Det fordrer også at universitetene har rammevilkår som gjør det mulig å tilby en god utdanning. Lønnsnivået — som problematiseres i innlegget — reflekterer universitetenes lønnspolitikk og gjelder ikke bare de odontologiske utdanningene.
I debattinnlegget hevdes det at «støtteordninger styrer hvor pasientene går — og i dag går mange til den offentlige tjenesten, der støtten ligger, i stedet for til universitetene».
Dette er misvisende og må derfor omtales nærmere: Enkelte grupper, som barn og unge, eldre i institusjon og utviklingshemmede, har gjennom Tannhelseloven rett til gratis eller subsidiert tilbud i den offentlige tannhelsetjenesten. Øvrige pasienter velger selv hvor de ønsker å få behandling, men de aller fleste voksne og hjemmeboende eldre går til private tannleger fordi den offentlige tannhelsetjenesten ikke har kapasitet til å tilby dem tjenester.
Dersom disse pasientene har rett til Trygderefusjoner (som er noe annet enn rettigheter gjennom Tannhelseloven), mottar de disse uavhengig av hvor de får sin behandling, også ved utdanningsklinikkene ved lærestedene. Tannbehandling av tannlegestudenter på en utdanningsklinikk fordrer at pasientene tåler langvarige behandlingssesjoner da det tar lengre tid når studenter gir behandling under veiledning.
Avtaler med offentlig tannhelsetjeneste om samarbeid som kan avlaste den offentlige tannhelsetjenesten og sikre pasienttilgang for studentene bør absolutt tilstrebes, og vi tror (men vet ikke) om debattforfatterne her tenker spesielt på de unge voksne som nå har fått rettigheter i offentlig tannhelsetjeneste. Øvrige pasientgrupper som det offentlige har ansvar for har ofte helseutfordringer og komplekse behandlingsbehov som kan gjøre dem uegnet for studentbehandling.
Ideen om at studentklinikkene i vesentlig grad kan avhjelpe kapasitetsutfordringer i den offentlige tannhelsetjenesten er imidlertid urealistiske da tannhelsetjenestens tilbud skal sikres over hele landet og ikke bare i nedslagsfeltet til de tre utdanningsinstitusjonene i Tromsø, Bergen og Oslo.
Behovet for tannhelsetjenester for eldre omtales spesielt i innlegget og det vises til at det nå er et forslag om gratis tannhelsehjelp for de over 75 år. Dette er det et politisk parti som har fremmet opp mot budsjettforhandlinger og må ikke forveksles med forslag som Tannhelseutvalget la frem.
Utvalget var enstemmig på at det bør innføres en egenandelsordning for nødvendig tannhelsehjelp for alle på sikt. Helsedirektoratet jobber nå med å definere hva som er nødvendig tannhelsehjelp og skal legge dette frem i 2026. Det skal også komme en Stortingsmelding som vil omtale hvordan en tannhelsereform skal gjennomføres.
Skal vi sikre gode og likeverdige tannhelsetjenester til hele befolkningen trenger vi gode vilkår for utdanningene og styrking av den utøvende tjenesten. Her må de odontologiske fagmiljøene samarbeide for å lykkes.
