Debatt ● Siri Flagestad Kvalheim, Asgeir Bårdsen, Hans Jacob Rønold og Anca Virtej
Tannhelse fortjener mer enn politisk kosmetikk
Likestilling i helsetjenesten starter ikke med støtteordninger — den starter med utdanningen. Skal munnhelse sidestilles med annen helse, må også rammevilkårene følge med.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tannhelse har fått økt politisk oppmerksomhet, og en ny regjeringsperiode kan gi rom for samarbeid med partier som har tannhelse høyt på agendaen. Men politiske kompromisser risikerer å bli symbolpolitikk. De løser ikke de reelle utfordringene — særlig ikke de som gjelder den voksende gruppen eldre med komplekse behandlingsbehov.
Det er ikke barn og unge som vil utfordre tannhelsetjenesten mest i årene som kommer — det er den voksende gruppen eldre, med komplekse og omfattende behandlingsbehov. Utdanningsinstitusjonene har inngående kunnskap om kompetansebehov og faglig utvikling; Tannlegeutdanningen må reflektere og møte befolkningens helsebehov.
Derfor er det uforståelig at ingen av de tre odontologiske utdanningsmiljøene var involvert i arbeidet med NOU 2024:18 om en universell tannhelsetjeneste. Det svekker både realismen og gjennomførbarheten i forslagene.
Skal vi planlegge fremtidens tannhelsetjeneste, må vi starte med utdanningen. Uten tannleger, spesialister og tannpleiere med riktig kompetanse, finnes det ikke noe reelt tilbud. Klinisk trening er kostbart, og utdanningsinstitusjonene må få både ressurser og innflytelse — ikke stå på sidelinjen mens politiske kompromisser formes.
Tannlegeutdanningen er presset. Grunnbevilgningen for medisin- og tannlegestudenter er lik, men medisinstudentene får sin kliniske praksis i helseforetakene — finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet som dekker alle kostnader. Tannlegestudentene får sin praksis ved universitetstannklinikken, finansiert av Kunnskapsdepartementet og her er underfinansieringen åpenbar.
Alt av drift, utstyr, vedlikehold, veiledning, klinikktøy, modeller, dukker, tannteknikerutgifter og vaksiner må dekkes av utdanningsinstitusjonen selv.
Enhver tannlege vet at klinikkdrift er kostbart. Kunnskapsdepartementet finansierer primært utdanning og forskning, og har en finansieringslogikk som ikke er tilpasset klinisk drift.
Det er uheldig at tannlegeutdanningen ikke finansieres fra samme departement som medisinutdanningen. Munnen er fortsatt ikke en del av kroppen — og det starter allerede her.
Når finansieringen kommer fra Kunnskapsdepartementet, svekkes koblingen til helsepolitiske prioriteringer; ved universitetstannklinikkene har vi kompetanse og kapasitet, men mangler pasienter, samtidig som den offentlige tannhelsetjenesten har begrensede ressurser.
Offentlige støtteordninger styrer hvor pasientene går — og i dag går mange til den offentlige tjenesten, der støtten ligger, i stedet for til universitetene, der studentene står klare.
Det er et paradoks at store grupper sårt trenger tannbehandling og at der samtidig står tomme tannlegestoler i studentklinikkene.
Ved å gi universitetsklinikkene tilgang til samme finansiering og støtteordninger til tannbehandling som den offentlige tannhelsetjenesten, kunne man både økt pasientbehandlingen, styrket studentenes kliniske opplæring og samtidig avlastet den offentlige tannhelsetjenesten — sannsynligvis uten at det ville medføre økte totalkostnader.
Det er tre ting på en gang — et Kinder-egg til politikerne.
De odontologiske lærestedene er avhengige av undervisere med spesialistkompetanse og doktorgrad. Men lønnsnivået ved universitetene ligger langt under det som tilbys i andre virksomheter, som de offentlig finansierte kompetansesentrene under HOD. Gapet mellom ansvar og belønning vokser, rekruttering blir stadig mer krevende og fagmiljøene tappes for nøkkelkompetanse.
De som blir igjen, får økt arbeidsmengde, noe som svekker både undervisning og forskning. Resultatet er en ond sirkel: færre fagfolk gir dårligere fagmiljø, som igjen gjør det vanskeligere å rekruttere nye.
Resultatet er en ond sirkel: færre fagfolk gir dårligere fagmiljø, som igjen gjør det vanskeligere å rekruttere nye.
Befolkningen over 80 år vil doble seg innen 2050, og aldersgruppen 67—72 år har allerede økt med over 30 prosent på ti år. Mange eldre har kroniske sykdommer som påvirker munn- og tannhelsen.
Forslaget om gratis tannbehandling til alle over 75 år favner bredt, men bommer på mål. Mange i denne aldersgruppen har god helse og solid økonomi — et slikt tiltak ville dermed treffe langt flere enn de som faktisk har behov.
Det viktigste er ikke å utvide tilbudet ukritisk, men å sikre at fundamentet er solid. Uten tannleger med høy fagkompetanse og gode kliniske ferdigheter, finnes det ikke et reelt tilbud — verken til eldre med store behov eller til samfunnet for øvrig.
Når fagmiljøene svekkes og rekrutteringen svikter, hjelper det lite med politiske løfter. Tomme behandlingsstoler og underfinansiering av tannlegestudiet løser ingen problemer.