ARBEIDSMILJØ

Glad for strengere krav etter mange år med giftige konflikter

Tidligere rektor Jan Fridthjof Bernt (81) sier det har skjedd store endringer i akademia. — For noen tiår siden kunne professorene nesten mene og gjøre hva de ville uten at det gikk utover deres tilsettingsforhold. 

Jan Fridthjof Bernt mener ikke at alt var bedre før. — Universitetssamfunnet ikke lenger kan akseptere alvorlig sjikanerende oppførsel overfor yngre eller etablerte kolleger.

Jan Fridthjof Bernt har vært jussprofessor siden 1980. Han har fulgt med på de fleste endringer og svingninger som har skjedd i akademia over en lang tidsperiode, og var rektor ved Universitetet i Bergen fra 1996 til 1998. 

— For noen tiår siden hadde professorene en stor og nesten uangripelig autoritet. Var de først ansatt, måtte de gjøre veldig mye galt for å miste jobben. Da kunne professorene nesten mene og gjøre hva de ville uten at det gikk utover deres tilsettingsforhold, sier han.

Ny sjanse? — Vanskelig avveining

Nylig tok Runar Døving og Elin Ørjasæter til orde for at Nils Rune Langeland må få en ny sjanse i akademia etter at han ble avskjediget fra sin stilling som historieprofessor ved Universitetet i Stavanger i 2017. Bakgrunn for avskjeden var «gjentatt og uakseptabel og uverdig oppførsel», ofte med alkohol innabords. Siden har Langeland søkt flere jobber han er godt faglig kvalifisert til, uten å få en eneste en. 

— Det er en vanskelig avveining om man skal få en ny sjanse etter en viss tid etter å ha oppført seg klanderverdig. I dag er det ganske klart at ved universitetet, som ved andre arbeidsplasser, må man stille krav om at man ikke oppfører seg på en slik måte at det er ødeleggende for virksomheten, sier Jan Fridthjof Bernt.

— Det er en klar forventning om at ansatte ikke genererer sterke personlige konflikter, skaper uro og utrygghet eller opptrer på en slik måte at det å føre en seriøs samtale faglig eller organisatorisk er umulig, sier han. 

De som ikke passer inn ellers

Professor Runar Døving pekte i intervjuet med Khrono sist uke på at ademia er stappfullt av vanskelige mennesker, noe han ser på som positivt.

— Det er derfor vi er akademikere. Vi er typiske slike folk som ikke gjør det mora vår sier. Vi følger våre egne interesser og er vanskelige. Det er derfor vi er blitt professorer, mange av oss. Vi er jo kranglefanter, sa han. 

Jan Fridthjof Bernt vil ikke uttale seg om Langeland-saken, men har synspunkter på arbeidsmiljø og konflikter i akademia før og nå. Han er er enig med Døving i at akademikere er noe for seg selv. 

— Universitetene må være en plass også for de meget begavede menneskene som ikke passer inn i det normale arbeidslivet. De skal ha en selvstendighet og en evne og vilje til å kritisere. Det er en helt grunnleggende verdi for å jobbe på et universitet. Vår fremste oppgave er å kritisere det andre har sagt og tåle motbør fra kolleger. 

— Ikke ærerik historie

Bernt mener det har vært helt nødvendig at arbeidsmiljøet ved universitetene blir vektlagt mer nå enn for en del tiår tilbake. 

— Det handler om hvilken forståelse vi har av hva slags arbeidsplass universiteter i dag skal være, også for de som er ansatt i vitenskapelige stillinger. Universitetene har en lang og ikke ærerik historie når det gjelder vern av arbeidsmiljøet i konflikter.

Jussprofessoren tar oss tilbake til en tid da det ikke var uvanlig at vitenskapelig ansatte virkelig kunne ryke i tottene på hverandre, drev systematiske kampanjer mot hverandre, eller ikke ville godta vedtak som var fattet internt. 

— Vi hadde mange harde personkonflikter uten at ledelsen grep inn.

Satte opp en mur

Bernt har flere eksempler på lager. 

— En professor var tilsatt som instituttleder. Da universitetsdemokrati ble innført og de ansatte valgte en annen leder, aksepterte han det ikke. Han saksøkte staten fordi noen tok fra ham lederrollen og motarbeidet den videre gjennomføringen av et prosjekt han hadde deltatt i.

En annen måte å løse konflikter på, er organisatoriske tiltak. 

— Det har vært mange personkonflikter på universitetsnivå som har endt med omorganiseringer. Det var etter alt å dømme bakgrunnen for at man ikke kunne ha et felles institutt for religionsvitenskap og kristendom. De aksepterte ikke hverandres faglige ståsted. 

Bernt trekker også fram et halvt anekdotisk eksempel. Da det var stadig sterke konflikter mellom en professor og hans kolleger, ble det til slutt opprettet et eget institutt for professoren.

— Da kunne han sitte der for seg selv og drive sin forskning derfra. Jeg har også hørt om andre typer barokke utslag. En professor fikk satt opp en mur midt i instituttet for å ha et skille mellom seg selv og kollegaen. 

— Bitre motstandere fra samme fagfelt

Ifølge den tidligere rektoren kan det noen ganger være vanskelig å fastslå hvem som skal holdes ansvarlig når slike konflikter mellom kolleger blir tilspisset. 

— Ofte har det vært snakk om faglige konflikter. Ingen kan være mer bitre motstandere enn to fra samme fagfelt som tilhører ulike skoler og har ulike oppfatninger om hva som er riktig vitenskap. Det har man noen ganger prøvd å løse ved å fjerne folk fra hverandre, eller ved organisatoriske endringer. 

Bernt gleder seg over at bevisstheten er større i dag om hvor viktig et godt arbeidsmiljø er. Det er nå helt andre krav til hvordan eldre kolleger skal oppføre seg overfor yngre, særlig ved doktorgradsveiledning og prosjektledelse. 

Han sier det har vært flere saker der eldre professorer har ment at de har hatt en stor frihet til å karakterisere, snakke ned til og styre de unge stipendiatene og yngre medarbeidere. I tillegg har det vært eksempler på saker med seksuelle krenkelser eller krav.

— Det som er sikkert i dag, er at universitetssamfunnet ikke lenger kan akseptere alvorlig sjikanerende oppførsel overfor yngre eller etablerte kolleger. Mens det tidligere ikke var rom for å bruke argumenter om hensynet til arbeidsmiljøet i slike situasjoner, må man i dag forvente at de som arbeider på et universitet må oppfylle minimumskrav for ordentlig opptreden på arbeidsplassen. 

Konflikter oppstår av faglig uenighet

Jan Fridthjof Bernt er opptatt av at faglige konflikter ikke må oppfattes som illojalt og at forskere må tåle faglig uenighet. Takhøyden for faglig kritikk og uenighet må være ekstremt høy. Det faglige ethos for forskning er at man skal eksponere og forholde seg til motsetninger og konflikter. 

— Man må skille mellom det som er uønskede personlige krenkelser, og det som er ubehagelig — kanskje smertefullt eller urimelig — faglig kritikk mot kolleger. Det faglige ethos for forskning er at man skal ha motsetninger og konflikter. 

— Det kan ikke være slik at når en professor eller noen andre tar på seg stridsutstyr for å slåss for sitt standpunkt, så blir det sett på som en alvorlig faglig svikt. Det er en forutsetning som redelig forsker å behandle uenigheter skikkelig. Det som framstår som sosiale eller arbeidsmessige problemer, kan noen ganger være kolleger som krangler om forståelsen av faget. Det må begge sider lære seg å forholde seg til, sier han. 

Powered by Labrador CMS