God eller dårlig risikovurdering av genmodifiserte planter?

Slike samfunnsmessige utfordringer kan være alt fra å diagnostisere og behandle kreft, stoppe epidemier, motarbeide klimaendringer, sørge for global matsikkerhet, osv. Ny teknologi kan også brukes i en rekke rent kommersielle produkter, som genmodifisert akvariefisk, nanosokker som gjøre at du ikke trenger å vaske de svette sokkene dine og vinduer som aldri blir skitne.

Noen slike produkter foretas det risikovurdering av og andre ikke. Risikovurdering gjøres rutinemessig når nye matvarer, legemidler og kjemikalier skal godkjennes. Da avgjør man hvilke helsemessige eller miljømessige konsekvenser disse kan ha og hvor store helse- eller miljømessige konsekvenser det vil ha å eksponeres for disse. Dette fordrer at man har kunnskap om hvilke typer risikoer produktene kan medføre, hvor mye vi eller miljøet vil eksponeres for dem og hvor skadelige de kan være. Det betyr at man må ha tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for å gjøre vurderinger av mulig helse- eller miljøskade, og også kjenne til hvordan folk og miljøet vil eksponeres for produktene.

Problemet med nye teknologier er nettopp at de er nye. Man har ofte ikke rukket å gjøre mye forskning, eller forskning som studerer effektene av å utsettes for disse produktene eller prosessene over tid. Et eksempel på en viktig utfordring er at kjente materialer får nye egenskaper når de manipuleres på nanonivå. Det er nettopp disse nye egenskapene (at de blir sterkere, mer reaktive eller mer elastiske) som gjør nanoteknologi attraktivt. Men når materialene brukes, slites og kastes kan de komme inn i miljøet og våre kropper gjennom luften, vannet eller huden. Ofte vet vi ikke hvordan de virker i forskjellige organer eller økosystemer, eller sammen med andre stoffer eller påvirkninger.

Nye teknologier kan også være kontroverisielle og forbundet med skepsis i befolkningen. Genmodifisering av dyr og planter er et godt eksempel på dette. Det er sterke fronter i saken, mange har mistillit til de globale konsernene som står bak genmodifiserte frø, og det er bekymring om hvorvidt det er etisk riktig å «tukle med naturen». Alle genmodifiserte organismer som skal produseres eller markedsføres i Norge må risikovurderes. Men stadig vekk er disse risikovurderingene omstridte. Et nylig eksempel er en fransk forskergruppe, ledet av Gilles-Eric Séralini, som mener å vise at rotter fikk betydelige helseskader når de over en lengre periode ble foret med en type genmodifisert mais som er godkjent for dyrefor.  

Europeiske og norske myndigheter mener at forsøket var dårlig designet og at resultatene derfor ikke er reliable og valide, og kan ikke tas i betraktning når man vurderer sikkerheten av maisen. Andre, derimot, men at denne studien må tas hensyn til fordi den viser langtidseffekter som ellers er utilstrekkelige belyst. De mener at foringsforsøkene som ellers ligger til grunn for risikovurdering er foretatt av industrien selv og derfor må etterprøves på uavhengig basis, og over lengre tidsperioder enn det som er standard. Kontroversen rundt denne studien er ikke unik. Stadig vekk kommer lignende eksempler, både innen bioteknologi og når det gjelder andre nye teknologier.

En rekke forskere har skrevet under på et åpent brev der de tok opp følgende problematiske punkter ved dagens risikovurderingspraksis av genmodifiserte organismer

• At det er en lang historie av angrep på studier som demonstrerer risiko
• At vitenskapelige medier synes å presentere et ubalansert bilde
• At mediene villeder i sin rapportering av saken, ved å presentere antatte svakheter ved forsøk som viser risiko, men ikke ved industriens forsøk
• At offisielle risikovurderingsinstanser har retningslinjer og protokoller som ikke fanger opp potensiell risiko
• At myndighetene bruker vitenskapelig resultater og argumenter slik det passer dem

Offisielle risikomyndigheter ser sin side også utfordringer ved risikovurdering. Vurdering av kvaliteten på forskningen kan ofte være en vanskelig avveining. Det er heller ikke slik at man vil revurdere tidligere anbefalinger på grunnlag av én studie, men mindre den er spesielt overbevisende. Det tas høyde for usikkerheter i beslutningsgrunnlaget, men vurderingen om hvor usikkert eller sikkert beslutningsgrunnlaget er kan ofte være vanskelig å foreta.

Risikokommunikasjon er også en utfordring. Det kan være vanskelig å kommunisere at det finnes en liten, mulig risiko ved et produkt, uten å skape uberettiget frykt. Det kan også være skapt mye oppmerksomhet rundt helse- eller miljørisiko ved ett materiale eller produkt slik at dette forbys, men der alternative (men mindre kontroversielle) produkter har mindre kjent risikoprofil, og derfor potensielt kan ha større konsekvenser. Kommunikasjonen mellom de som vurderer risikoen og de som forvalter den kan også by på utfordringer: myndighetene vil gjerne ha klare svar, mens risikovurderingene ofte påpeker manglende kunnskap.

Alle disse temaene vil belyses på et åpent møte organisert av Forskergruppen for Ansvarlig Innovasjon på HiOA, 29. mai kl. 15.00.

Professor Brian Wynne ved Lancaster University, som i lang tid har engasjert seg i spørsmål knyttet til genteknologi og risikovurdering, og leder av den norske Vitenskapskomiteen for Mattrygghets GMO-panel, professor Audun Nerland ved Universitetet i Bergen, vil gi hver sin presentasjon av utfordringer i risikovurdering. Møteleder vil være Fern Wickson (som har en bistilling i Forskergruppen) og Ellen-Marie Forsberg vil kort introdusere temaet.