Handlingsmettet om borgerkrig i USA

Fakta

Civil War

• Kinopremiere: 19.04.2024
• Skuespillere: Kirsten Dunst, Wagner Moura, Cailee Spaeny, Jesse Plemons, Nick Offerman
• Sjanger: Krigsfilm / Thriller / Action
• Manus og regi: Alex Garland
• Nasjonalitet: USA
• Aldersgrense: 15 år
• Språk: Engelsk

Den politiske situasjonen er preget av at en sittende president forsøker å håndtere at landet ikke bare er splittet i politisk forstand, men at splittelsen har ført til en reell krig.

Presidenten, som vi møter innledningsvis, framstår som en variant av mannen som — i virkelighetens verden — sannsynligvis vil stille som den republikanske kandidaten ved valget i USA kommende høst. Han tilstås ikke mange sekunder, men vi kjenner hans måte å snakke på.

Situasjonen er ytterst dramatisk idet filmen begynner. Den såkalte Vestfronten, bestående av Texas og California, har blitt kastet ut av De forente stater, men ønskes velkommen inn igjen hvis de kan «oppføre seg».

Filmens første del forteller om noen journalister i New York som dekker krigen og som får en avtale om et intervju med presidenten. De legger ut på en farefull ferd til Washington DC, og Det hvite hus.

Civil War er i hovedsak en blanding av eventyr/ekspedisjonsfilm og action/krigsfilm. Om den hever seg over andre filmer i disse sjangrene kan bedømmes på ulike måter. Er den spennende og dramatisk nok til å engasjere? Er dens kampscener godt laget? Byr den på noe vi ikke har sett før?

For denne anmelder er det likevel andre spørsmål som er viktigere. Forteller filmen om noe som er interessant utover det umiddelbart spenningsfylte? Og spesifikt for akkurat denne filmen — siden den er lagt til et USA i nær framtid — kommenterer den på den situasjonen landet er i, i dag?

Slike spørsmål kan — når man har sett filmen — besvares på to måter. La oss begynne med å se på om den viser interesse for å koble seg til dagens politiske realiteter i USA. På dette punktet gir filmen oss ikke et altfor tydelig svar. Det er for så vidt tydelig at presidenten og hans regime er «the bad guys» og Vestfronten «the good guys». De førstnevnte liker ikke journalister, og dreper dem gjerne. De sistnevnte tar dem med for å dokumentere sitt forsøk på å frigjøre USA fra den nevnte presidenten.

Filmen er altså mer antydende enn hardtslående på spørsmålet om de politiske realitetene. Kanskje kunne den vært enda tydeligere. På den annen side fortelles det egentlig ganske mye i en sterk scene der våre venner journalistene treffer på to tungt bevæpnede menn som fyller en massegrav og som har som sitt eneste kriterium for sine handlinger om den de står overfor og peker på med maskinpistolen er en «ekte amerikaner». Vi hører ytre høyres ekko, men nå ledes de av en mann som sitter på det ovale kontor. De opererer i et lovløst samfunn, og det er tydelig at den som er bevæpnet også er den som har makt.

Det andre svaret er kanskje mer sentralt. I og med at vi inviteres til en borgerkrig, er vi også vitne til at amerikanere dreper amerikanere. Dette er et sterkt budskap, som det ikke snakkes eksplisitt om i dialogene. Men vi ser det. Særlig i filmens siste del, som er kampscener fra Washington DC.

Filmen er effektivt fortalt, og det er et godt grep at vi først blir kjent med journalistene og deretter blir med dem inn i krigens helvete. Skuespillerne er gode. Ganske lenge er de underveis, og da er det relativt sett roligere. Men vi bevitner et samfunn som for en stor del har brutt sammen, og der for eksempel dollar ikke er et plausibelt betalingsmiddel. Døde mennesker i gatene gir også et sterkt inntrykk

Så bryter lyd og bilde løs gjennom sterke krigsscener som vi ellers kun ser fra andre land enn USA. Spenningen utløses, og fra denne delen av filmen skal det ikke refereres her.

Totalt sett er Civil War en severdig film som først og fremst er en actionfilm, til dels en ganske blodig sådan. Den tar utgangspunkt i en konkret politisk situasjon i et navngitt land, og blir derfor en kommentar til dagens virkelighet i dette landet.

Den har ikke ambisjoner om å kommentere ytterligere det politiske spørsmålet. Kanskje er det greit, selv om det nok kunne vært spennende om den strammet til den politiske skruen enda ett hakk ettersom den nå engang er svært tydelig på hva den valgte konteksten er.