HÅP FINNES I MORGEN

Elvene er forurenset

Laksene flykter til Sveits

Vindmøllene snurrer som aldri før

Naturen gråter, regnet

blir til syre,

skyene svarte

luften giftig

varmen stiger, og sola skinner og isen smelter og isbjørnene dør men

GranCa er kun et dobbeltæpp unna

Barn dør uten mat, barn

dør uten omsorg,

barn dør i drømmen om et bedre liv,

der gummibåtene ikke seiler inn i døden i en verden der

de også kan være Per, Pål og Askeladden –

Pdra på eventyr, uten

å måtte tenke

at verden styres av noen hvite menn som pusher 50 –

som sitter i en kåk og ser seg selv i serieformat på TV;

bade i penger, hvitt og rosa kjønnslepper.

For rosa kjønnslepper skal feires, de

skal slippes fri,

de skal hedres,

kvinnedagen må feires, hedres,

men bare i dag,

for vi lider av korttidshukommelse.

Podkaster kanselleres, profiler blir

boikottet, men det skal fortsatt være

blendahvitt.

Alle vil ha regnbuer, alle

vil ha farger –

men Krishna og Abdu og Nguyen blir avslått i døren, for

de er kirurger, leger og tannleger - Supermann.

Men her er de Clark Kent - renholdere, bussjåfører og lagermedarbeidere.

Alle vil ha regnbuer og alle vil ha farger,

«men sånn, på ekte liksom, hvor er du sånn egentlig fra»

Fotball og sport må boikottes, for menneskerett og kjærlighet

- men en kontrakt til 200 mill og 50 mål i sesongen, er ikke så

viktig

- for det å kaste stein i glasshus finnes ikke lenger, så lenge

glasshuset er bærekraftig, kortreist og elektrisk.

For det er folkerett å ha elektrisitet, for

det er folkerett å ha elbiler,

for lithium vokser på trær og ikke i gruver.

Rettferdighet og nestekjærlighet gjelder bare forbi våre grenser, det

er vår hjertesak,

men oppholdstillatelser til barn og unge med evige drømmer er

en evig lang prosess,

for evigheten varer kun fram til en hvit mann uten kjennskap setter en signering,

for han må rekke hjem for å se Klæbo ta gull.

Det er lov å øke prisene, på

mat, strøm og bil, uten å

spørre,

for alle har lønna til Støre og Stordalen

- for ingen er alenemor som prøver å få endene til å møtes

Køen utenfor fattighuset blir lenger,

avdelinger stenger, og eldreomsorgen forsvinner –

men oljepengene casher inn på renter.

Men hver natt, når tiden

slår 23:59, står alt stille. For det

ene minuttet før «i morgen», virker

mye nærmere enn noen gang,

for «i morgen» var aldri en garanti, for

«i morgen» fantes ikke,

og «i morgen» var bare noe som ikke skulle komme,

for det er ingen selvfølge,

men nå som «i morgen» er kun noen sekunder unna,

og hvis «i morgen» kan holde ut denne dagen,

og «i morgen» vet at «i dag» bare er midlertidig,

så er plutselig alt mulig.

Atchy Konesh er student ved den norske filmskolen ved Høgskolen i Innlandet. Vinnerteksten i konkurransen kan du lese her og teksten som kom på andreplass kan du lese her.