Det er ikke størrelsen det kommer an på

Med strukturreformen for høyere utdanning ble det besluttet å slå sammen undervisningsinstitusjoner for å få det man mente skulle være færre, sterkere enheter. Mange tidligere høgskoler ble slått sammen og/eller innlemmet i et universitet. Gjennom denne prosessen ble blant annet Nord universitet dannet av høgskoler i Nordland og Nord-Trøndelag, og universitetet i Nordland.

Høgskoler som i sin tid ble opprettet for å sikre høyere utdanning i distriktene. Fusjonen fikk en del kritikk, blant annet på grunn av antall studiesteder, men det ble fremhevet at dette ikke skulle være noen hemsko. Flere steder i Norge skjedde lignende prosesser. Oslo fikk sitt storbyuniversitet, la Nordland og Trøndelag få sitt distriksuniversitet. Dette bør kunne være godt mulig samtidig som man oppfyller krav om kvalitet i utdanningene som myndighetene har satt.

Etter fusjonene har vi fått universiteter som er blandinger av profesjonsutdanninger og disiplinfag, og det kan ikke være myndighetenes intensjoner at profesjonsutdanninger skal fjerne seg fra den yrkesrelevante og praksisnære profilen de har hatt. Vi behøver gode forskningsmiljøer med vi behøver også miljø som også kan utdanne gode fagfolk til for eksempel helsesektoren.

I juni skal styret ved Nord universitet beslutte om studiestedsstrukturen skal endres radikalt. Rapporten som danner grunnlag for disse strukturendringene har fokusert på at endringer må til for å bedre kvaliteten. 9. mai kom det ut en rapport fra NOKUT om fagmiljø og utdanningskvalitet. I denne rapporten kommer det fram at det er ikke størrelsen det kommer an på. Det er flere argumenter for at mindre og tverrfaglige miljø gir bedre studiekvalitet. Det finnes lite forskning som sier at store spissede fagmiljø er bedre enn mindre fagmiljø. Fagmiljø som er opptatt av fagfeltet sitt og som vil være med på å skape praksisfellesskap er heller noe man bør satse på.

Det viktigste er hva fagmiljøene faktisk gjør og at det er relevant kompetanse for fagfeltet, enn hvordan det er sammensatt. Det som kjennetegner et godt fagmiljø er at miljøet bidrar til faglig utvikling og oppnåelse av læringsutbytte, god samhandling mellom ansatte, at det er en reflektert bruk av eksterne undervisere, at det har et felles fokus på utvikling av studietilbudene og at studentene inkluderes i faglige miljøer. Legger man dette til grunn er det mange gode fagmiljø i Nord, blant annet i Namsos med fire bachelorutdanninger innenfor helse der man etter forslaget skal rasere hele fagmiljøet. Dette blir ikke hensyntatt i summen av tellbare måleenheter som er det man legger vekt på. Det er ikke gjort noen vurderinger i rapporten fra rektor for hvorvidt man vil ha igjen noe fremtidig fagmiljø for de utdanninger som er foreslått flyttet.

Nord universitet har satt seg mål om å bli internasjonalt anerkjent på forskning, i følge NOKUT er ikke det å være ledende innen forskning ensbetydende med at man gir god utdanning. Kanskje man skulle begynne i det små, og blir regionalt ledende i forskning og utvikling og bli god på å utnytte ressursene som allerede ligger der. Ved studiestedet i Namsos finnes det flere gode eksempler på samarbeid med regionen og praksisfeltet. Det er lettere å lage kontaktnett lokalt enn om man skal begynne å henvende seg til steder der man ikke kjenner til forholdene. Det er lokale og regionale nettverk som er dannet gjennom et mangeårig samarbeid, der man har bygget stein på stein og jobbet målrettet framover.

Det blir ikke mange publikasjonspoeng når bachelorstudenter utfører mindre forskningsprosjekter og skriver bacheloroppgaver på lag med praksis, men det er viktig lokalt/regionalt utviklingsarbeid. Det er ikke like målbart som antall artikler skrevet i et utenlandsk tidsskrift, men det er min påstand at det gir viktig informasjon og kan bidra til bedret kvalitet i praksis. Og ikke minst en erfaringsbasert kunnskapsbase som det står om i §1-3 i universitets- og høgskoleloven.

Som doktorgradsstudent i studier av profesjonspraksis er jeg opptatt av hva som foregår i praksis og hvordan kunnskap anvendes her. Et sentralt begrep her er kunnskapsbasert praksis, det vil si en praksis der man bruker ulike kunnskapskilder i faglige beslutninger; erfaringsbasert kunnskap, brukerkunnskap og forskningsbasert kunnskap. Et universitet som utdanner fagfolk kan ikke ha ensidig fokus på forskning og forskningsbasert undervisning, det er bare en liten del av det hele. På fakultet for sykepleie og helsevitenskap i Namsos er man opptatt av å utdanne helsepersonell som skal kunne bruke kunnskapen sin, og det jobbes tett opp mot studentene både på universitetet og ute i praksis. Det er vanskeligere å få til under store forhold.

Det ventes stor mangel på helsepersonell fremover, dette skjer ikke kun i sentrale strøk. Distriktskommuner sliter allerede med å ansette nok helsepersonell. Forskning viser at studenter utdannet i distriktet i større grad forblir der. Nord vil fraskrive seg sitt ansvar for å utdanne helsepersonell i distriktene, det står kanskje i lovverket at universitet kan tenke kun på seg selv i endringsprosesser men det kan vel også snakkes om et moralsk ansvar.

Jeg er enig i at man ruste seg for framtida, men jeg er ikke sikker på om nedbygging av ikke-sentrale studiesteder er løsningen. Se flercampus-modellen som en styrke og nisje, og at det er et ansvar å følge opp mandatet om regional utdanning som de tidligere høyskolene hadde.