Rektorer splittet om akademisk frihet skal inn i Grunnloven

Det er særlig tre aspekter ved den frie forskningen jeg vil trekke fram viktigheten av.

For det første så hviler det aller meste av anvendt, nyttedrevet og tverrfaglig forskning på et grunnlag av langsiktig og nysgjerrighetsdrevet forskning. Den frie forskningen er best til å bringe fram radikale framskritt som kan komme samfunnet til nytte senere.  

Her vil jeg vil nevne et ganske ferskt eksempel. Professor Vincent Eijsink ved NMBU får i år den internasjonale forskningsprisen Novonesis Biotechnology Prize for grunnleggende forskning på en ny type enzymer som kan bryte ned lange organiske molekyler. Denne forskningen kan få stor betydning for fremtidens bioteknologiske løsninger for et mer bærekraftig samfunn.

For det andre vil radikale framskritt i forskningen ikke bare avhenge av at forskningen er fri, men også at den støttes i større grad enn i dag. Som samfunn mener jeg at vi ville vi være tjent med en større risikovilje i forskningsfinansieringen.

Filosofen Jürgen Habermas gikk bort i helgen, 96 år gammel. Hans tenkning om den offentlige samtalen og kommunikativ rasjonalitet understreker hvorfor akademisk frihet, åpen debatt og kritisk refleksjon er selve grunnlaget for universitetenes rolle i samfunnet. Jeg tror at det er en forutsetning for demokratiet at mulighetene for å utøve nysgjerrighetsdrevet, fri forskning og åpen diskurs beskyttes.

Jeg støtter, dessverre, at akademisk frihet bør grunnlovfestes. UH‑loven gir et viktig vern, men utviklingen internasjonalt, og til dels også her i landet, viser at uavhengig forskning ikke kan tas for gitt.

 Å grunnlovfeste akademisk frihet vil sende et tydelig signal om at forskningen skal være uavhengig av politiske skiftninger. Det vil gi bedre beskyttelse av den frie forskningen, for forskerne, og ikke minst samfunnet som er avhengig av et bredt kunnskapsgrunnlag. 

Fri forskning er avgjørende for demokratiet, velferdssamfunnet og i møte med en ukjent fremtid – for å nevne noe. Når dette trues, er det nødvendig å gi akademisk frihet et sterkere og mer varig vern.

Eg er for at den akademiske fridomen vert grunnlovsfesta. Vi lever i ei tid der vi ikkje kan ta denne fridomen for gitt. Ei grunnlovsfesting synleggjer at dette ikkje berre er eit internt akademisk spørsmål, men ein heilt sentral føresetnad for eit opplyst og demokratisk samfunn.

 Samstundes kjenner eg på ei uro. Omgrepet akademisk fridom må romme noko breitt. Eg fryktar ei forflating der vi endar opp med å lovfeste eit mykje smalare omgrep – redusert til metodeval og rett til å ytre seg. Vi såg noko av den same dynamikken då vi debatterte 'akademisk ytringsfridom', og resten av den breie akademiske fridomen vart ståande i skuggen.

 Difor meiner eg at arbeidet for å sikre den institusjonelle autonomien er minst like viktig som ei grunnlovsfesting. Avstanden mellom politisk styring og fagleg sjølvstyre må vere reell. Berre då får institusjonane rom til å verne om fridomen til studentar og tilsette i praksis. Ei grunnlovsendring er eit viktig signal, men det erstattar ikkje det daglege arbeidet med å halde den breie akademiske fridomen levande.

Jeg ser flere argumenter i flere retninger, men mener en bør være tilbakeholden med sånt, og faller derfor ned på et nei. Vi kan ikke grunnlovsfeste alt som er viktig. Her handler det om sektorrettighet, ikke om en rettighet som i utgangspunktet gjelder alle borgere.

Akademisk frihet bør ikke skrives inn i Grunnloven, men heller forankres nær det feltet som forvalter og utøver den akademiske friheten. Derfor mener jeg det er mer hensiktsmessig at dette er forankret i universitets- og høyskoleloven, slik det også er i dag. I Grunnloven er ytringsfriheten allerede nedfelt, og den kan ses som en overordnet ramme for den akademiske friheten, som da fremstår som en presisering innenfor et mer spesifikt felt.

 Premissene for fri forskning styrkes neppe gjennom en grunnlovsfesting, ettersom feltet er komplekst og uansett vil være påvirket av politisk styring og finansiering. Diskusjonen og den akademiske argumentasjonen bør derfor foregå innenfor dette feltet.

Dette er et veldig viktig spørsmål som fortjener å bli diskutert på grundig, kunnskapsbasert og bredt forankret måte i sektoren og i samfunnet. 
Jeg kan dermed ikke svare på om jeg er for eller imot dette nå, da jeg mener at dette fremdeles krever en bredere utredning og debatt for å kunne besvares.
Denne utredningen må selvsagt ta hensyn til ulike perspektiver samt vurdere fordeler og ulemper med en grunnlovfesting sammenliknet med andre virkemidler for å sikre den vitenskapelige friheten.

Eg synes mykje talar for å grunnlovsfeste akademisk fridom. Frå Musikkhøgskolens side tar vi for gitt at dette blir utforma slik at lova legg breidda sektoren til grunn og også femner om kunstnarleg fridom.

Som rektor er en av mine oppgaver å beskytte den akademiske friheten. Jeg er, i likhet med mange andre, bekymret for angrepene på forskningsfrihet som vi har sett de senere årene.
Det er bred enighet i Norge om verdien av akademisk frihet, men ikke full enighet om en entydig definisjon.
Jeg følger denne debatten med stor interesse, men har så langt ikke gjort meg opp en mening om grunnlovsfesting er det som best vil sikre forskningsfriheten på lang sikt.

Jeg er positiv til å grunnlovsfeste den akademiske friheten fordi det vil styrke vernet av uavhengig kunnskapsproduksjon.

For samene innebærer dette et dobbelt vern. Grunnloven § 108 pålegger staten å «legge til rette» for at samene selv kan «sikre og utvikle» sitt samfunnsliv. Dette krever at samene har tilgang på forskning der samisk akademia selv definerer problemstillinger uten kontroll eller press fra storsamfunnet. Her spiller Samisk høgskole, som den eneste samiske forskningsinstitusjonen i Norge, en sentral rolle. 

Historisk har forskning blitt brukt som verktøy for undertrykkelse av samer. Samene må derfor som folk ha autonomi til å forvalte urfolksmetodikk og urfolkskunnskap på egne premisser.

Dette er spesielt viktig i en tid med økende polarisering rundt urfolks rettigheter, ressursforvaltning og arealbruk i Sápmi. Forskning på disse feltene er ofte politisk betente, og når det stormer i offentligheten, kan presset øke på denne type forskning.

Ved å anerkjenne den akademiske friheten også i Grunnloven, vil det sende et tydelig signal om at fri kunnskapsproduksjon er en viktig pilar i demokratiet. For samene er det i tillegg en ekstra dimensjon med grunnlovsbestemmelsen om samene, som skal sikre at samene selv kan sikre og utvikle egen kultur.

Det er en bred enighet om at akademisk frihet er en hjørnestein i det norske demokratiet. Akademisk frihet er også beskyttet gjennom universitets- og høyskoleloven. Hvorvidt dette burde være grunnlovfestet har BI foreløpig ikke tatt stilling til.

Her er eg på linje med statsråden. Akademisk ytringsfridom har avgjerande betyding, og må røktast og vidareutviklast i alt me gjer, og spesielt når universitet og høgskular kjem under press frå særinteresser og frå politisk hald. 

Gjennom forankringa i Universitets- og høgskulelova har den akademiske ytringsfridommen eit tilstrekkeleg lovmessig vern.

Det er vanskelig å se noen store betenkeligheter med å grunnlovsfeste akademisk frihet, men akademisk frihet har allerede et sterkt vern i loven gjennom den nye UH-loven.

Kunsthøgskolen ser akademisk frihet i sammenheng med ytringsfrihet og slik sett kan en grunnlovsfesting være av stor betydning. Akademisk frihet må også ses i sammenheng med kunstnerisk frihet.

MF er opptatt av å beskytte og sikre den akademiske friheten og ser at denne i dag er mer truet enn på lenge. I vår visjon heter det at «MF skal være gjenkjennelig som en verdibasert utdannings- og forskningsinstitusjon som fremmer akademisk frihet, kritisk tenkning og offentlig debatt.»

Vi ser ikke bort fra at en grunnlovfesting av denne friheten kan være en god måte å understreke og beskytte den på nå. Men siden denne friheten og det ansvaret som følger med den allerede er grundig lovfestet i universitets- og høyskolelovens § 2-2 «Akademisk frihet og ansvar», er ikke grunnlovfesting det mest avgjørende for MF.

Akademisk frihet er under press mange steder i verden. Det er derfor god grunn til å ha stor oppmerksomhet hvordan akademisk frihet beskyttes. I Norge sier UH-loven at universiteter og høyskoler skal verne om akademisk frihet. Dette er et viktig lovpålagt pålegg på disse institusjonene.

 Jeg har stor sympati for forslaget om å styrke dette med en grunnlovsfesting av for eksempel at vitenskapens frihet skal respekteres. Jeg skulle imidlertid gjerne hatt en bredere diskusjon om fordeler og ulemper med en grunnlovsfesting, der forskning også andre steder enn i UH-sektoren, helseforetakene og instituttsektoren tas i betraktning.

Som rektor ved en akkreditert høyskole ser jeg at behovet for et prinsipielt vern av den frie sannhetssøking er viktigere enn noen gang. Ansgar høyskole arbeider hver dag for å oppfylle sin målsetning om å tilby høyere utdanning og utføre forskning og formidling av høy kvalitet. 

For å lykkes med dette, er vi avhengige av at forskningen er fri og uavhengig – både når det gjelder valg av tema, spørsmålsstilling og formidling av resultater. Jeg støtter derfor forslaget om å grunnlovsfeste forskningsfriheten, med særlig vekt på to forhold: 

1. Fra tradisjon til rettslig vern: Den akademiske friheten har historisk sett stått sterkt i det norske samfunnet basert på tillit og sedvane. I en tid preget av økt polarisering, informasjonskrig og press på uavhengige institusjoner, er ikke lenger denne tradisjonen tilstrekkelig i seg selv.
Vi trenger et sterkere vern som sikrer at vitenskapelige metoder og kritisk refleksjon forblir uavhengige av skiftende politiske strømninger og eksterne maktinteresser. 

2. Rom for undring og kritikk: Ved Ansgar høyskole er det plass til alle, uansett hva man tenker og tror, og uavhengig av hvordan man definerer seg selv og virkeligheten. Sannhetssøking krever at det på alle områder er rom for samtale, kritiske spørsmål, utforskning og undring.
Ansgar høyskoles verdigrunnlag inspirerer og informerer vårt syn på mennesket og verden, men dette verken erstatter eller begrenser faglige metoder og kritisk refleksjon. Ved å gi forskningsfriheten et sterkere vern beskytter vi faglig frihet som et urokkelig grunnprinsipp. Ved å løfte den frie sannhetssøken inn i Grunnloven, anerkjenner vi at uavhengig kunnskap er selve motoren i et opplyst samfunn.