Debatt ● Vigdis Vandvik og Inger Måren
Hva er problemet? Natur- og klimakrisen
Beskjeden fra det globale forskersamfunnet er krystallklar — menneskeheten står med begge bena i en natur- og klimakrise. Samtidig vet vi at løsningene finnes, og at de vil lønne seg å gjennomføre. Det å ikke handle eller fortsette med dagens politikk er altså ikke et rasjonelt valg.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Beskjeden fra det globale forskersamfunnet er krystallklar — menneskeheten står med begge bena i en natur- og klimakrise. Disse krisene truer vår velferd og velstand, og utviklingen går raskt og dramatisk i negativ retning. Samtidig vet vi at løsningene finnes, og at de vil lønne seg å gjennomføre — både økonomisk, samfunnsmessig og for naturen.
Det å ikke handle eller fortsette med dagens politikk er altså ikke et rasjonelt valg.
Vi vet dette fordi internasjonale forskerpaneler med stor troverdighet og bunnsolid politisk forankring — Klimapanelet (IPCC) og Naturpanelet (IPBES) — har sammenstilt all tilgjengelig kunnskap om endringer i natur og klima, om årsaker, og om løsninger. Disse panelene jobber på oppdrag fra FN og verdens land, og prosessen er åpen, involverende, troverdig, og representativ.
De fleste skjønner sikkert at klimaforskning er nødvendig for å forstå klimakrisen, og at biologi er nødvendig for å forstå naturkrisen. Men hele bildet — årsaker, konsekvenser, og løsninger — forstår vi først når andre fag som juss, økonomi, statsvitenskap, humaniora og teknologi samt lokalkunnskap og urfolkskunnskap involveres. Resultatet er faglig solide tverrfaglige og tverrsektorielle rapporter som sammenstiller all tilgjengelig og relevant kunnskap.
Disse ligger til grunn for Paris- og Naturavtalen, og må ligge til grunn for de løsningene Norge og verden velger.
Klima- og naturkrisen er to sider av samme mynt. De henger sammen, har de samme underliggende årsakene, og de kan og må løses sammen. Derfor må vi ikke skape en uheldig konkurranse mellom krisene, eller mellom tiltakene for å løse dem. De store globale rapportene viser fram et vell av muligheter!
Klimapanelet identifiserer for eksempel bevaring og restaurering av intakt natur som det nest viktigste vi kan gjøre for klimaet — etter installering av mer solenergi (se figur SPM7 i sammendraget til Klimapanelets siste synteserapport).
De store globale rapportene viser fram et vell av muligheter!
Vigdis Vandvik og Inger Måren
Bit-for-bit nedbygging. Arealbruksendringer er hovedårsak til naturkrisen, og en svært viktig årsak til klimaendringer, og til tap av mange naturgoder. En mer naturvennlig arealpolitikk i områder utenfor verneområder er derfor mål 1 i Naturavtalen, i tillegg til mål 2 om 30 % restaurering og det mest kjente mål 3 om 30 % vern. Til sammen skal disse tre målene hjelpe oss til å stoppe og reversere tapet av natur.
Dette er ikke minst viktig fordi de fleste naturgodene leveres av ‘hverdagsnaturen’ eller ‘nærnaturen’ vår, som jo gjerne ikke er omfattet av vern eller godt kartlagt. Til tross for at vi har mer intakt natur i Norge enn i mange andre land er arealbruksendringer også en hovedtrussel mot naturen og naturgodene her. Norges oppfølging av naturavtalen må derfor inneholde virkningsfulle tiltak inn mot bærekraftig bruk, vern, naturvennlig arealforvaltning, og restaurering av natur.
Mål og virkemidler som støtter opp om arealnøytralitet kan endre tankegangen i arealpolitikken og dermed stoppe og reversere tapet av norsk natur.
Redusert forbruk. Vårt galopperende ressurs- og energiforbruk må ned! Og her står Norge, norske næringer og den norske befolkningen i en særstilling — og ikke i positiv forstand. Klimautvalget 2050 påpeker at vi som samfunn må ta inn over oss at naturressursene, inkludert energi, råstoffer, og arealer, er knapphetsgoder. Norges oppfølging av Naturavtalen og Parisavtalen må derfor ha med tiltak som understøtter en overgang fra lineære bruk-og-kast verdikjeder til sirkulære verdikjeder.
Gjennomgripende samfunnsendringer. Å forvalte, prioritere, og økonomisere med disse knapphetsgodene til befolkningens og samfunnets beste vil kreve en omlegging av viktige beslutningsprosesser. Klima og natur kan ikke lenger behandles som smale sektorinteresser — det vi trenger nå er gjennomgripende samfunnsendringer, eller med andre ord at «klima og miljø skal være rammen rundt all politikk» — som det står i Hurdalsplattformen.
Natur og klima er ikke særinteresser blant mange, men selve grunnlaget for gode liv og samfunn. Ambisjonsnivået må være deretter. I norsk sammenheng vil for eksempel tiltak for å styrke naturhensyn i beslutninger og planer etter Plan- og bygningsloven, Nasjonal transportplan, konsekvensutredninger, og en sterkere sirkulærøkonomi være like viktige som tiltak spesifikt rettet mot naturen. Sett disse løsningene i arbeid!
Hvis ikke vi kan, hvem kan da? Naturmålene er globale, og alle må bidra etter evne og ut fra den naturen og de naturgodene de forvalter. Norge har en unik og verdifull natur. Blant annet lagrer norsk natur tre ganger så mye karbon per kvadratmeter som det globale snittet. Og vi har ressurser til å gå foran, være rollemodell, gjøre en forskjell.
Det snakkes ofte om ‘de gule vestene’ – men en desillusjonert og pessimistisk ungdomsgenerasjon burde kanskje bekymre mer?
Vigdis Vandvik og Inger Måren
Norge som seriøs og rasjonell global aktør vil ha stor innflytelse både gjennom at vi ivaretar norsk natur, reduserer vårt store nasjonale og globale klima- og naturavtrykk, og påvirker andre positivt. Men her ligger også en risiko — dersom Norge ikke greier å dra vår del av lasset for natur og klima, hvem skal da klare det?
Hele samfunnet må med! Næringslivet, sektorene og sivilsamfunnet ser muligheter i den grønne omstillingen, og de er villige til å bidra, men er også tydelige på at de trenger større forutsigbarhet. Vi trenger at sektorer og forvaltningsnivåer samarbeider for å oppnå globale og nasjonale mål. Dette gjelder ikke minst i arealpolitikken.
Sist, men ikke minst — det snakkes ofte om ‘de gule vestene’ — men en desillusjonert og pessimistisk ungdomsgenerasjon burde kanskje bekymre mer? De trenger og fortjener politikere som viser ansvar. Et bredt naturforlik på Stortinget etter modell og i samspill med klimaforliket, vil sende et tydelig signal om alvor og ansvar.
