Hva slags doktorutdanning trenger vi?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I de siste bidragene til Khrono fra Toril Hernes og Kyrre Lekve gjentas kritiske momenter om doktorgraden som i grunnen er ganske gamle. En evaluering av doktorgradsopplæringen gjort av NIFU publisert i 2002 hevder at den gamle doctor philos-graden fortsatt kastet skygger over den nye ordningen. 

I dag har vi en samlet doktorgrad der vi fra 1973 av hadde en gradsbenevnelse for hver disiplin. I 2008 og 2014 fikk vi to doktorgrader til, beregnet på å betjene offentlige virksomheter og næringslivet. 

I tillegg har vi siden 1950-tallet hatt muligheter for opprykk etter bedømmelse til 1.-amanuensis, der tittelen oppnås etter å ha produsert dokumentasjon som tilsvarer en avhandling. Denne siste er ikke finansiert over program og krever heller ikke opplæring eller veiledning. 

Til sist har vi den gamle doctor philos med oss, som adderer til fem veier til doktorgrad. I det internasjonale bildet hevdes at man minst har ni ulike måter å drive doktorgradsutdanning på.

kontaktkonferansen

Vil legge om doktorgrads­utdanninger

I vurderingen av doktorgradsarbeid kreves det at arbeidet skal være på «internasjonalt nivå». Det er ingen enkel øvelse å sammenlikne utkommet av våre fem ulike veier til doktorgradskompetanse med ni ulike internasjonale formater. 

Når utenlandske kommisjonsmedlemmer bedømmer norske avhandlinger, synes de godt om avhandlingene. Ofte er de overrasket over at mange har publisert artikler internasjonalt. I flere land legges det større vekt på kursarbeid og mindre tid på avhandling. Finansiering av stipendiater er også langt på vei noe de rikeste landene kan drive med, og få så solid som vårt.

Både Lekve og Hernes sier implisitt at doktorgradsutdanning er altfor viktig til å overlate til høyere utdanning alene. Når næringsliv og offentlig sektor har fått innpass med sine program, er begge likevel tydelige underbruk av universitetenes ordinære program. Det later ikke til at de som har laget nærings- eller offentlig ph.d.-ene har tatt noen kunnskapsteoretiske grep i skapingen av programmene. 

Debatt ● Toril Hernes

Norsk arbeidsliv trenger flere med doktorgrad

Resultatet er at kandidatene skal tilpasse seg den akademiske kulturen og tråkke på deres stier, mens de også skal ha sin yrkesmessige identitet forvaltet på sin arbeidsplass. Det er overlatt til kandidatene å finne ut av hvordan den praktiske kunnskapen kan verdsettes mot den akademiske. 

Opplæringen er laget av folk som står yrkeslivet fjernt, mens framtidige arbeidsgivere ønsker folk som har «riktig kompetanse» og er klare til å ta i bruk sin forskning og bruke ny teknologi.

I 1967 hevdet landets universitetsrektorer i en utredning om framtidas doktorgrad at det finnes en praktisk kunnskap som har en viktig plass i høyere utdanning, men lot spørsmålet om denne kunnskapens karakter ligge. I 1970 åpnet departementet for at erfaring fra «kvalifiserende arbeid i industri og næringsliv» kunne telle som meritterende for opprykk til «mellomstilling». 

Den raskest voksende doktorgradsformen globalt er nettopp «profesjonsdoktorgrader», der praktikere tillates å bruke sin arbeidsplass som plattform og med støtte fra et doktorgradsprogram som har tatt den praktiske kunnskapen på alvor. I Storbritannia alene tilbys hele 320 program ved universitetene der frisører, politi, journalister, kunstnere og praktikere i det store og hele kan få en akademisk skolering, men der forskningen er forankret i deres praksis. 

Da Underdalutvalget foreslo en profesjonsdoktorgrad i 2018, avviste Husebekkutvalget det samme. Uttalelsene fra høringsinstansene til Underdalutvalgets rapport viste at forestillingen om profesjonsdoktorgrad var pinlig lite kjent i sektoren, og ble møtt med samme bondske skepsis som Husebekkutvalget også landet på. Jeg mener at den samme skepsis for praksiskunnskap kom til syne i den granskingen Nord universitet fikk for sitt doktorgradsprogram for praktisk kunnskap. 

Det kan synes som om interessen og forståelsen for det internasjonal forskning på feltet har kalt «the practice turn» er laber her til lands. Hvordan vil ekspertgruppen takle denne «vendingen mot praksis»?

En profesjonsdoktorgrad skiller seg fra dagens konvensjonelle grad. Den er notorisk tverrfaglig og problemfokusert og ikke innrettet på reproduksjon av akademias konvensjoner. Det er praktikerens erfarte problemer som styrer problemstillingen, ikke forhåndsbestemte kunnskapshull som disiplinen har ringet inn. Profesjonsdoktorgrader utvikles i kohorter. Man utdanner team som produserer kunnskap som ferskvare i fellesskap som kan komme til umiddelbar anvendelse der den lages.

Debatt ● Kyrre Lekve

Forsker­utdanningen treffer ikke godt nok

En studie fra University College London og deres senter for forskning på doktorgradsutdanning viser at vi vet lite om hvordan ferdige doktorander bidrar til den ønskede innovasjonen. Likedan viser en sveitsisk studie fra i år at behovet for en doktorgradsutdanning som tar inn over seg omgivelsenes forventninger og krav er stort. 

Problemet er å få de som utformer doktorgradene ut av sine privilegerte siloer og begripe seg på hvilke problemer i samfunn og produksjonsliv som bør og må løses, slik at forberedelsen for yrkeslivet er reell. 

Svaret til Lekve er selvfølgelig at kunnskapsoverføringen fra akademia til resten av samfunnet ikke er god nok. Spørsmålet bør suppleres med tilleggsspørsmålet: kan praksis bli en gyldig kategori for utvinning av kunnskap som kan berike både samfunn og akademia? Og tør siloeierne å la praktikerne få den rolle som trengs for å gjøre doktorgraden relevant og nyttig? 

Som salige professor Anton Hoëm skrev, er kunnskapsoverføring et sosialt fenomen. Hans poeng var at overføringen foregår begge veier i sosiale relasjoner. Det vil kreve mye nytenkning i vår sektor for å anerkjenne en toveis kunnskapsoverføring som grunnlag for forskning og kunnskapsutvikling.

stortingsrepresentant

Blir unik på Stortinget: Den eneste med doktorgrad