Debatt ● Siri Flagestad Kvalheim, Asgeir Bårdsen, Hans Jacob Rønold og Anca Virtej
Kritikken bommer. Vår analyse av tannhelsetjenesten står støtt
Debatten om tannhelse er viktig for både pasienter og profesjon. Vår kronikk har blitt kritisert på feilaktig grunnlag, og vi vil her presentere fakta som gir et mer korrekt bilde av utfordringene og veien videre.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I et svar på vårt debattinnlegg Tannhelse fortjener mer enn politisk kosmetikk blir vi feilsitert: vi har aldri hevdet at medisinutdanningen er finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) i sin helhet, slik debattinnlegget til Berggreen og Hadler-Olsen påstår.
Vi peker på at medisinstudentene får sin kliniske praksis i helseforetakene, som er finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet, i motsetning til tannlegestudentene. Den kliniske praksisen utgjør en stor og svært kostbar del av utdanningen fra og med 3. studieår, både i medisin og i odontologi.
Når klinikken for medisinutdannelsen dekkes av HOD, mens tannlegeutdanningen må hente midlene fra grunnfinansieringen alene (fra Kunnskapsdepartementet), utgjør det faktisk en vesentlig forskjell mellom de to studiene.
Medisinutdanningen er knyttet mot store fagmiljø ved våre største sykehus i tett samarbeid med universitetene. Universitetssykehus er forskningsaktive og driver kliniske studier, innovasjon og fagutvikling. Studentene får undervisning som er oppdatert med den nyeste kunnskapen og evidensbasert praksis.
Det er riktig som Berggreen og Hadler-Olsen skriver at studentene ved odontologiutdanningen i Tromsø får sin kliniske trening i Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT), i motsetning til de to andre tannlegeutdanningene, der utdanningen foregår intramuralt — i klinikker i nær tilknytning til forskningsmiljøene. Viktig i denne sammenhengen er at DOT ikke driver forskning.
Det faktum at den kliniske treningen ved Universitetet i Tromsø (UiT) foregår i regi av den offentlige tannhelsetjenesten forandrer ikke kravet om at undervisningen ved alle undervisningsinstitusjoner skal være forskningsbasert. Institutt for klinisk odontologi ved UiT, som ved de øvrige odontologiske utdanninger, er uansett ansvarlig at dette kravet oppfylles.
De odontologiske fagmiljøene i Norge er små og sårbare. Å splitte forskning og undervisning fra den kliniske treningen vil svekke både kvalitet og utvikling.
I odontologi må undervisning, forskning og klinikk være tett integrert for å sikre faglig styrke og relevans. Universitetsmiljøet skal gi studentene helhetlig kompetanse; de lærer i et akademisk rammeverk, får tilgang til forskningsprosjekter og blir del av et fagmiljø som kontinuerlig utvikler nye metoder og teknologi.
Dette er avgjørende for å utdanne tannleger som kan møte fremtidens behov.
Vi trenger en åpen og ærlig debatt om hvordan vi sikrer robuste utdanningsmiljøer; det er ingen grunn til å skape splid mellom fagmiljøene.
Berggreen og Hadler-Olsen mener påstanden om at de odontologiske utdanningsmiljøene ikke var involvert i Tannhelseutvalget er feil. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om Berggreen kan hevde å representere både lærestedene og kompetansesenteret i Tannhelseutvalget. Hennes primære tilknytning er som forskningsleder ved TK-Vestland, mens hennes forbindelse til odontologisk utdanning begrenser seg til en mindre bistilling ved Institutt for biomedisin — ikke ved Institutt for klinisk odontologi, som har ansvaret for den kliniske tannlegeutdanningen.
Dette reiser spørsmål om habilitet, tilhørighet og mulige interessekonflikter, samt om rolleblanding når hun uttaler seg med autoritet om odontologisk utdanning.
Innen én times reisetid fra Oslo bor det om lag to millioner mennesker, mens tilsvarende tall for Bergen er rundt 450—500 000. Når en så stor andel av befolkningen bor nært et odontologisk lærested, er det vanskelig å forstå at Berggreen og Hadler-Olsen avviser at utdanningsklinikkene kan bidra til behandlingskapasitet. Det handler ikke om å overta behandlingstilbudet, men å supplere det. Mange med stort behov for tannbehandling ville gjerne tatt imot hjelp fra studenter.
Berggreen og Hadler-Olsen hevder det er misvisende å påstå at støtteordninger styrer pasientenes valg. Likevel er det et faktum at tilbud og etterspørsel styrer de fleste markeder.
For oss som arbeider med klinisk undervisning av tannlegestudenter, opplever vi en åpenbar reduksjon i pasienttilgangen. Som ansvarlige undervisere er det vår oppgave å peke på mulige årsaker. At stønads- og refusjonsordninger for flere grupper er blitt bedre de siste tiårene, er utelukkende positivt. Samtidig må vi bevisstgjøre bevilgende myndigheter om konsekvensene det har for universitetstannklinikkene:
Når ordninger er forbeholdt behandling i DOT, mister våre studenter flere pasientgrupper som tidligere oppsøkte utdanningsklinikkene.
Tidligere hadde utdanningsklinikkene mange studenter som pasienter. De fleste i aldersgruppen 20—28 år, som nå har subsidiert tilbud i DOT, men ikke ved utdanningsklinikkene.
Det handler ikke om å overta behandlingstilbudet, men å supplere det. Mange med stort behov for tannbehandling ville gjerne tatt imot hjelp fra studenter.
Mange personer med omfattende behandlingsbehov som nå får hjelp i TOO (tannhelsetilbud for personer med odontofobi og tortur- og overgrepserfaring), fant tidligere veien til utdanningsklinikkene — og opplevde mestring gjennom det gode samspillet med studenten. Tilbakemeldingene var ofte at hyppige besøk fungerte som god eksponeringsterapi og relasjonen føltes mindre hierarkisk og mer likeverdig enn hos en erfaren tannlege.
Utdanningsklinikkene, som også er offentlige (statlige), har ikke tilgang til de samme stønadsordningene som DOT (fylkeskommunale). Mange politikere og pasienter er ikke klar over dette.
Dersom pasientene ved utdanningsklinikkene hadde fått gratis behandling eller kun betalt en symbolsk sum, ville vi hatt stor pågang og kunne utdannet tannleger med mer og bedre klinisk erfaring enn i dag.
Fremtidens tannhelsetjeneste krever løsninger som er faglig forankret, forskningsbasert og i tråd med nasjonale og internasjonale standarder. Å svekke koblingen mellom klinisk opplæring, forskning og undervisning vil undergrave kvaliteten i utdanningen og dermed pasientsikkerheten.
Vi trenger en åpen og ærlig debatt om hvordan vi sikrer robuste utdanningsmiljøer; det er ingen grunn til å skape splid mellom fagmiljøene.
Fremtidens tannhelsetjeneste krever samarbeid, ikke motsetninger. Skal vi lykkes, må beslutninger tas med reell representasjon fra de odontologiske fagmiljøene, ikke basert på enkeltpersoners dobbeltroller og interessekonflikter.