Debatt ● Alexander Ravnanger
La kameraene stå
Så kan vi heller utvikle forelesningens form og la den forbli den bærebjelken den alltid har vært i universitetsstudiene.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Masterstudent Magnus Gulbrandsen påstår i Khrono torsdag at videoopptak av forelesninger på universitetet er en «nødvendighet for fleksibilitet» og viser til at studenter har behov for deltidsjobber ved siden av studiene.
Men dette argumentet snur verden på hodet og åpner for at universitetsstudier først og fremst skal være en deltidssyssel.
Presset om å ta opptak av flere og flere forelesninger og undervisningstimer øker stadig. Dette må ses som en del av en større trend der studenter i større og større grad anser seg berettiget til et strømlinjeformet studieløp med stor grad av fleksibilitet og få eller ingen krav til selvstendighet. Dette viser seg i form av krav om fasiter, løsningsforslag, leseplaner, etc.
Større fokus på undervisningskvalitet og godt gjennomarbeidede undervisningsopplegg er selvfølgelig et fremskritt i universitetssektoren og noe universitetene burde strebe etter, men kravet om opptak av forelesninger går på undervisningskvaliteten løs.
Videoopptak av forelesninger bidrar til å fjerne studentenes incentiv til å møte opp i forelesninger.
Dette er svært uheldig både fordi det går på bekostning av læringsutbyttet fra den enkelte forelesning og fordi det fragmenterer det faglige fellesskapet studentmassen i et emne er ment å utgjøre.
Å normativt oppfordre til fysisk oppmøte er en viktig del av å utvikle de pedagogiske aspektene av universitetsundervisningen fordi det er på den måten at foreleserne kan ta i bruk aktive undervisningsformer og legge til rette for diskusjon og samarbeid.
Kravet om opptak av forelesninger går på undervisningskvaliteten løs.
Her er det viktig å påpeke at en grad av fleksibilitet er sentralt for å bevare den friheten som burde være assosiert med å være student ved et universitet. Formelle oppmøtekrav, som for øvrig også blir vanligere og vanligere, fratar studenter faglig frihet til å eksempelvis følge emner med kolliderende timeplaner.
Å ikke ta opptak av forelesninger treffer derfor en fin balanse mellom formelle oppmøtekrav og fullstendig frislipp.
Videoopptak har også negative pedagogiske konsekvenser for de som møter opp i forelesningene. Det at undervisningen tas opp hever terskelen for muntlig deltagelse fra studentene og vanskeliggjør diskusjon og interaksjon mellom studentene og foreleseren.
Det er også dypt urimelig av Gulbrandsen å påstå at forelesere ikke vil ta opptak fordi de er på en «egotripp».
Man skal ikke undervurdere de performative aspektene ved forelesningsformen og hvordan kameraets tilstedeværelse endrer atmosfæren i rommet og foreleserens stil. Jeg tror både studenter og forelesere husker med gru tilbake på Zoom-forelesningene vi tvang oss gjennom under pandemien.
Gulbrandsen mener at manglende videoopptak «tvinger studentene til å miste undervisning ved sykdom eller andre avtaler», men ser ikke ut til å vurdere muligheten for at det er helt rimelig å forvente av en universitetsstudent å være i stand til å lese seg opp på pensum fra en forelesning man har gått glipp av.
Dette underbygger han med at de fleste studenter har behov for en deltidsjobb ved siden av studiene, hvilket kan gjøre det vanskelig å møte opp til alle forelesninger.
Her har dessverre Gulbrandsen satt feil diagnose på symptomene han observerer.
At studentene ser seg nødt til å jobbe så mye at det går på bekostning av undervisningen er ikke et argument for å ta opptak av forelesninger, men snarere for å øke studiestøtten og løse boligkrisen blant studenter.
La kameraene få støve ned. På den måten kan vi best utvikle forelesningsformen til å bære større pedagogisk verdi samtidig som den kan forbli den bærebjelken den alltid har vært i universitetsstudiene.
