Lagmannsretten avviste anken til oppsagt forsker

En forskningsleder ved Universitetet i Oslo ble oppsagt etter at fire stipendiater som hun var veileder for og nærmeste leder til, varslet mot henne.

Den utenlandske forskeren ledet en forskningsgruppe ved Det medisinske fakultet og hadde jobbet ved UiO siden 2016. 

Hun svarte med å saksøke universitetet, men tapte i Oslo tingrett. 

Hun anket, men 2. mai besluttet Borgarting lagmannsrett å nekte henne å fremme anken.

«Oppsummert og etter en samlet vurdering av saken er lagmannsrettens oppfatning at det er klar sannsynlighetsovervekt for at tingrettens dom er riktig, og at oppsigelse er gyldig. Lagmannsretten finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre frem», konkluderer den. 

Snakket nedlatende til stipendiater 

Forskningslederen ble oppsagt for å ha krenket sine tjenesteplikter, blant annet ved å snakke til og om sine stipendiater på en nedlatende og latterliggjørende måte. 

Hun har ved flere anledninger «misbrukt det asymmetriske maktforholdet som eksisterte mellom henne og stipendiatene. Misbruket utgjør brudd på hennes tjenesteplikter», heter det i dommen fra tingretten.

Lagmannsretten slutter seg til dette.

Fjernet stipendiat fra artikkel 

Blant oppsigelsesgrunnlaget er også at hun skal ha fjernet en stipendiat som forfatter på en artikkel, som gjengjeldelse for varsling. Hun nektet også å forholde seg til sin nærmeste leder, ifølge dommen. 

Forskningslederen hevder at hennes uttalelser i veiledning er beskyttet av forsknings- og ytringsfrihet. Hun erkjenner at noen av de beskrevne hendelsene fant sted, men avviser fremstilling av tone og innhold, og mener uttalelsene var ment som faglig veiledning i et internasjonalt miljø.

rettssak

— Det virker som man har lett etter ting som kan brukes mot henne

Ikke beskyttet av akademisk ytringsfrihet

Lagmannsretten mener imidlertid at uttalelsene hennes ikke primært gjelder akademiske spørsmål og derfor ikke er beskyttet av akademisk ytringsfrihet. Den uttaler:

«Ytringsfrihet generelt, og akademisk ytringsfrihet spesielt, er viktig. Lagmannsretten kan ikke se at uttalelsene som er gjengitt fra [NN], i nevneverdig grad omhandler akademiske forhold. Lagmannsretten bemerker at ytringsfrihet må ses i sammenheng med andre rettsregler, slik som plikten til å behandle stipendiater med respekt og forståelse og statsansatteloven § 20. Lagmannsretten kan ikke se at det er en krenkelse av ytringsfriheten å legge vekt på hennes uttalelser i oppsigelsessaken eller å si henne opp.»

Kvinnen mener også en såkalt faktarapport fra universitetets advokatfirma ble tillagt for stor vekt, men denne anførselen tok ikke lagmannsretten hensyn til.

Snakker ikke norsk 

Forskeren mener også at det var lagt for lite vekt på hvilke konsekvenser en oppsigelse ville ha for henne personlig, og at det var prosessuelle svakheter ved at hun ikke snakker norsk og at møter ble holdt på norsk. Lagmannsretten mener dette har begrenset betydning og ikke kan endre helhetsvurderingen.

Hun hevder videre at det ikke stemmer at hun nektet å følge ordre fra sin nærmeste leder, som hun hadde varslet mot. Lagmannsretten viser til at hun i lang tid etter at en varslingssaken var avsluttet, fortsatte å ignorere lederen og unnlot å møte på gruppeledermøter. Dette blir vurdert som brudd på tjenestepliktene.

Lagmannsretten finner ingen grunn til å endre tingrettens vurderinger og konkluderer med at oppsigelsen var gyldig. 

Forskningslederen ble dømt til å betale drøyt 334.000 kroner i saksomkostninger til staten.

Advokat: — De hadde bestemt seg før vi begynte 

Kvinnens advokat Ingvild Opøien sier til Khrono:

— Når staten er part, er det et veldig ulikt styrkeforhold i retten. Det er ikke som i andre saker, der staten ikke er part. Det skal ikke være slik, men det er slik i praksis. Staten gis dessverre en uforholdsmessig sterk posisjon. Veldig få enkeltpersoner i tvist får medhold.

Hun viser til at statsansatteloven er en relativt ny lov, som trådte i kraft i 2017.

— Før lovendringen kunne man ikke si opp ansatte i staten. Etter innføring av statsansatteloven ble det gitt slik mulighet, men man har ikke lyktes med å gi ansatte samme stillingsvern som øvrige ansatte har etter arbeidsmiljøloven, mener hun.

Opøien er svært kritisk til den såkalte faktaundersøkelsen som UiOs faste advokatkontor utførte, hvor de snakket med involverte og som dannet grunnlaget for oppsigelsen.

— Dette er den eneste saken jeg har hatt der det fremstod klart at retten hadde bestemt seg for utfall, før vi fikk begynt. De eneste dokumentene de hadde satt seg inn i på forhånd, var granskingsrapporten. Alt handlet om rapporten, og en ansatt som må motbevise uttalelser og følelser staten har fremmet, uten reelt faktagrunnlag, sier hun. 

Advokaten forteller at kvinnen fortsatt jobber med forskning, men vil ikke si noe mer om dette. 

Krevde nesten 1,3 millioner

— Saken ble behandlet over tre dager i tingretten, som i sin grundige dom konkluderte med at saken ikke er spesielt tvilsom. Staten mener tingrettens dom er riktig og er tilfreds med at saken nå er avsluttet, kommenterer regjeringsadvokat Magnus-Johan Færø.

Det er uklart hvor mye rettsprosessen har kostet kvinnen. Men i Oslo tingrett krevde hun å få dekket 1.275.375 kroner i saksomkostninger, mer enn tre ganger så mye som staten krevde.

— Hvordan kan det være så stor forskjell?

— Her har det påløpt en del kostnader fra første advokat, sier Opøien, som opplyser at hun overtok saken fra en annen advokat som hadde hatt den før den kom til tingretten 

— Det påløp en del kostnader internt på universitetet først.

Forskeren er ikke medlem av noen fagforening som har dekket kostnadene hennes. 

Ville stå i stillingen mens saken pågikk, tapte 

I tillegg til å bestride selve oppsigelsen, anket forskningslederen Oslo tingretts beslutning om at hun ikke hadde rett til å stå i stillingen mens saken gikk. 

Tingretten hadde besluttet at oppsigelsen skulle tre i kraft umiddelbart. Hun anket denne kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som forkastet anken. Hun måtte også betale nesten 50.000 kroner i saksomkostninger.

Hun anket deretter videre til Høyesteretts ankeutvalg, som 11. april enstemmig forkastet anken da den ikke fant saksbehandlingsfeil eller feil i lovtolkningen fra lagmannsrettens side.

Kvinnen var såkalt «fast midlertidig», altså fast ansatt, men avhengig av eksterne forskningsmidler. 

arbeidsmiljø

Forskningsleder anklages for makt­misbruk og trakassering av stipendiater