Mange mener det er krise for publisering. Her er fire spådommer om framtiden

«Et forskningspubliseringssystem i krise — hva gjør vi med det?», er overskriften for Forskerforbundets forskningspolitiske seminar i dag. 

Forskningsminister Sigrun Aasland (Ap), Norce-direktør Camilla Stoltenberg, Forskningsrådets administrerende direktør Mari Sundli Tveit, «vitenskapelig detektiv» Morten Oksvold og en rekke andre skal delta.

Publiseringssystemet for forskning er under sterkt press. Det har vært en ekstrem vekst i antall publiserte artikler. Artikkelfabrikker, falske artikler og ikke-reproduserbare studier er et stort problem.

Debatt ● Det nasjonale publiseringsutvalget

Et publiserings­system under press

På oppdrag fra Forskerforbundet har forskningsinstituttet Nifu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) laget en kunnskapsoppsummering om tingenes tilstand, hvordan vi havnet her og spekulasjoner om framtiden.

Rapporten beskriver et publiseringssystem som begynner å knake i sammenføyningene på grunn av den ekstreme veksten i antall publiserte artikler. 

Både forfattere og tidsskrifter har insentiver til å publisere mest mulig på kortest mulig tid. Tidsskriftene sliter med å skaffe fagfeller.

Etablerte forlag har fått konkurranse fra alternative og useriøse aktører. Problemer med artikkelfabrikker, falsk forskning og uredelige praksiser øker i omfang.

Hvor bærer dette?

NIFU-forskerne drister seg til å spekulere om framtiden. Basert på utviklingstrekk vi allerede ser i dag, kommer de med fire spådommer:

Det blir mindre tillit og strengere kontroll

Henrik Karlstrøm ved Nifu, som er en av forskerne bak rapporten, viser til at tidsskrifter allerede har begynt å kreve mer dokumentasjon.

— Det holder ikke lenger å sende inn en artikkel og si at «jeg gjorde ditt og datt, her er resultatene mine», uten å vise dataene, sier han.

Ofte får du ikke engang vurdert artikkelen hvis du ikke legger fram supplerende materiale.

I tillegg til at tidsskriftene er mer opptatt av dette, gransker også forskere hverandres artikler.

— Så vi ser for oss at dette blir ytterligere institusjonalisert, sier han.

Karlstrøm viser til at det har vært mange høyprofilerte redelighetssaker.

— Så det er naturlig at det skjer. Men resultatet er at vi er på vei bort fra et system der vi bare stoler på det folk sier i forskningsartiklene, til at man må dokumentere og sannsynliggjøre det med supplerende materiale.

Det kan være snakk om å legge ved forskningsdata og reproduserbar programkode.

— For den enkelte forsker får det den konsekvensen at du må bruke mye mer tid på hver publikasjon, sier Karlstrøm. 

publisering

Disse 500 forskerne publiserer mest i Norge

Det kommer nye måter å kreditere forskningsbidrag på

Dette henger blant annet sammen med at fagfellesskapene blir større. Selv i store fagfelt visste de fleste hvem de andre i feltet var, og hvem som produserte god og mindre god forskning, sier Karlstrøm.

Fellesskapene har blitt mye mer globale, og folk fra land som Kina og India kommer inn.

I tillegg har forfatterlistene blitt lengre. De kan telle flere hundre, og i ekstreme tilfeller flere tusen navn.

— Da trenger man en annen mekanisme for å tildele kreditering. Vi tror at man får mer upersonlige måter å kreditere forskningsinnsats på.

I forskningsartikler har det blitt vanligere å gjøre rede for hvem som har gjort hva. I tillegg er det en bevegelse mot å kreditere ikke-vitenskapelige publikasjoner, noe for eksempel forskningskoalisjonen CoARA jobber for.

— Hvis du skriver rapporter, dokumenterer datasett og slike ting, skal du også få en form for kreditt for det. Det er flere bevegelser for å lage forskjellige systemer for å anerkjenne den type arbeid. Jeg tipper man får en slags type «credits», en slags valuta. For eksempel: Jeg har levert fem fagfellevurderinger, dokumentert tre datasett og skrevet en åttedels artikkel. Det må telle mer enn en som har skrevet en fjerdedels artikkel, sier Henrik Karlstrøm. 

tidsskrifter

Ekstrem vekst i publisering: — Pervers forretnings­modell

Fagfellene blir mindre viktige

Systemet for fagfellevurdering er under stort press. Antallet innsendte artikler har steget voldsomt. Tidsskriftene sliter med å finne fagfeller, noe som fører til at det tar lengre tid å få publisert. Det kreves også mer av fagfellene.

— Du skal ikke bare lese manuskriptet og se om det ser bra ut, men ideelt sett også fange opp om det er noe tull med tallene. Da kan man ikke bare spørre om du kan bruke noen timer på dette, men du må sette av flere dager hvis du skal prøve å reprodusere dette og fange opp alt mulig rart. Det er veldig mye å kreve av fagfellene, sier Karlstrøm.

Nifu-forskerne tror fagfellenes rolle blir endret.

— Det kommer helt sikkert til å eksistere en form for fagfellevurdering i framtiden. Men det kan hende den slutter å være en portvokter og heller blir en slags overrislingsanlegg, sier Karlstrøm.

— Konsekvensen blir at man slutter å tenke fagfellevurdering som et endelig godkjent-stempel: at dette er bra forskning og dette er sannheten. Man tenker heller at kvalitetssikring er en pågående prosess. At det går i den retningen, underbygges blant annet av den store økningen av såkalte preprints som legges ut. Artiklene leses, siteres og gjengis i media uten at de er publisert i tidsskrifter.

Den banebrytende artikkelen «Attention Is All You Need» fra 2017, som beskrev teknologien som ligger til grunn for ChatGPT, har aldri blitt publisert som en tradisjonell forskningsartikkel i et tidsskrift, kun som en konferanseartikkel.

Den har blitt sitert nesten 200.000 ganger. Hvorfor har de ikke publisert den?

— De ser ikke behovet. Den har jo fått en virkningshistorie, og de trenger ikke noe godkjentstempel fra en fagfelle. Alle vet at det er godt arbeid, og at det er viktig, sier Karlstrøm. 

Tidsskriftet eLife har for eksempel også begynt å publisere såkalte «fagfellevurderte preprints» der de legger ut manuskriptet sammen med fagfellenes rapport og forfatternes svar på denne.

publisering

Tidsskriftet klarte ikke å finne fagfeller: — Systemet er ødelagt

Maskinene overtar

Ved hjelp av kunstig intelligens (KI) er det lett å lage en artikkel som ser ut som en forskningsartikkel. Det kan være en måte å lage falske artikler på. 

Men brukt fornuftig kan KI også effektivisere arbeidet, både til forskere og tidsskrifter. Men flere publiserte artikler vil legge ytterligere press på fagfellesystemet.

— Forlagene er også veldig interessert i å bruke KI til fagfellevurdering. De vil jo gjerne automatisere bort fagfellene. Hvis du kan få en språkmodell til å si at dette er god eller dårlig forskning, kan du vurdere en artikkel på fem minutter, sier Henrik Karlstrøm. 

Så er det et spørsmål om vi kan stole på det modellene skriver.

— I framtiden, når tekster blir skrevet av språkmodeller, evaluert av språkmodeller, og andre bruker språkmodeller til å lese ny forskning og oppsummere den, er det store spørsmålet: Hva er det vi ser på da? Det er jo ingen hjemme lenger. Men hvilken form dette vil ta, er umulig å si. Jeg tror vi nøyer oss med å si at det vil ha mye å si for hvordan forskningspubliseringen vil se ut i framtiden.

Er publiserings­systemet i krise?

— Det er mange som mener det er en krise, men det er også mange som er uenige i det. Hvis publiseringssystemet fortsetter som i dag uten å gjøre endringer, tror jeg en krise kan komme. Men jeg tror publiseringssystemet kommer til å endres på grunn av dagens situasjon, men det betyr ikke at vi kommer til en slags postsannhetsverden, sier Henrik Karlstrøm. 

Det er særlig det store volumet og hastigheten som gjør at systemet er under press, ifølge ham.

— Nå er det 10 millioner forskningsartikler som produseres i året. Det er tre ganger så mye som ved årtusenskiftet. Systemet ble aldri bygget for å håndtere dette. Man ser tegn til at det knaker litt i sammenføyningene til dagens publiseringsmodell. Vi har nådd et slags punkt hvor ting ikke kommer til å bryte sammen. Men det kan hende at andre modeller etter hvert vil få like mye kredibilitet.

Rapporten viser også til at systemet tidligere har vist seg tilpasningsdyktig, det har klart å tilpasse seg det stadig økende volumet av forskning. 

For eksempel kom systemet med fagfeller fordi det ble for mye jobb for den enkelte redaktør å vurdere artikler. Bibliometriske indikatorer ble utviklet for å hjelpe forskningsbibliotekene med å velge de mest relevante tidsskriftene. Digitaliseringen gjorde distribusjonen av forskning billigere og enklere. 

publisering

Forlagene tjener milliarder mens forskerne jobber gratis: — Helt ko-ko