Debatt ● Renate Hvidsten Skoge
Når deling av tidligere forskning blir et krav — men infrastrukturen mangler
Før det utvikler seg enda et lag med press og rapporteringskrav for forskere og forskningsinstitusjoner, bør vi kanskje grave dypere i hvorfor en stor del av forskningen ikke deles i dag.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskningsfinansiører krever i økende grad at gammel forskning som ikke enda er publisert må deles før nye midler kan tildeles. Før dette utvikler seg til enda et lag med press og rapporteringskrav for forskere og forskningsinstitusjoner, bør vi kanskje grave dypere i hvorfor en stor del av forskningen ikke deles i dag.
Mye forskning forblir usynlig, selv når den er metodisk solid og etisk viktig. Dette gjelder særlig for forskningsresultater som ikke er «positive» eller av andre grunner ikke lar seg forme til et publiserbart narrativ. Når slik kunnskap ikke deles, øker risikoen for dobbeltarbeid, feilprioriteringer og forsinket kunnskapsutvikling.
Spørreundersøkelser viser at problemet ikke primært er manglende vilje til å dele.
I en stor internasjonal undersøkelse utført av Springer Nature svarte de fleste forskerne at nullfunn bør deles, men færre enn en av tre hadde forsøkt å publisere dem i vitenskapelige tidsskrifter. Mange deler i stedet uformelt, i samtaler, e-poster eller på konferanser — eller ikke i det hele tatt.
I forskningsarbeid oppstår det kontinuerlig kunnskap som påvirker valg, prioriteringer og retning: hypoteser som forkastes, strategier som legges bort, modeller som viser seg å ha begrenset relevans. Denne typen læring kan være avgjørende for videre forskning, men får sjelden en form som gjør den mulig å dele på en faglig ansvarlig måte.
Dette peker på et strukturelt problem i forskningssystemet.
Det finnes etablerte strukturer for håndtering av rådata og for publisering av vitenskapelige artikler. Men hva med all kunnskapen som oppstår i forskningsarbeidet som ikke passer inn i klassiske databaser eller forskningsartikler? Hvor, når og hvordan bør denne typen kunnskap deles?
Hvis flere nye delingskrav innføres før det finnes hensiktsmessig infrastruktur, risikerer deling å bli nok et administrativt krav som etterleves formelt, uten at det gir den effekten man ønsker — verken for forskere eller for samfunnet.
I verste fall kan resultatet bli merarbeid, uten tilsvarende forbedring i kunnskapsutvikling eller mer effektiv bruk av forskningsressurser.
For at nye krav skal føre til mer og bedre forskningsdeling, bør det først legges til rette for at en høyere grad av kunnskapsdeling faktisk lar seg gjennomføre i praksis.
Derfor spør jeg: Hvilken infrastruktur trenger forskere og forskningsinstitusjoner for å kunne dele læring fra forskning på en måte som er faglig ansvarlig, nyttig for andre, og gjennomførbar i en allerede presset forskningshverdag?
