Når forskningen mister kontakten med den direkte erfaringen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi står i en tid preget av økende stress, psykiske belastninger, polarisering og sviktende samarbeid — i organisasjoner, utdanning og samfunnsliv. Samtidig øker kompleksiteten i problemene vi forsøker å løse. De lar seg ikke lenger forstå eller håndteres alene gjennom variabelbaserte årsaksmodeller og isolerte effektstudier. 

Likevel er det i stor grad slike analyseformer som fortsatt dominerer kunnskaps­utviklingen i fag som studerer menneskelig psyke, handling, samhandling, kreativitet og samskaping.

Innen samfunnsfag og praksisorienterte fagområder er det i hovedsak to kunnskapstradisjoner som har høy legitimitet: den eksperimentelle og den kvalitative. Begge har gitt — og gir — uvurderlige bidrag. 

Samtidig er det nødvendig å stille spørsmålet om de alene er tilstrekkelige i møte med noen av de mest grunnleggende utfordringene i vår tid:

Debatt ● Bøe, Førsund, Kristiansen, Kvistad og Ørbæk

Kortreist forskningspraksis

Hvordan vi regulerer oss selv under press, hvordan belastning faktisk oppstår og vedlikeholdes, hvorfor samskaping stopper opp eller stimuleres, og hva som skjer i mennesker når samarbeid bryter sammen. 

Eksperimentell forskning gir robuste svar innenfor avgrensede variabler, men innebærer også en strukturell treghet. Fenomener som psykologisk trygghet, kreativ åpning, relasjonell kontakt og regulering må ofte forenkles kraftig for å kunne måles. Resultatet er ofte inkrementelle forbedringer av eksisterende modeller, mens de dypere mekanismene som driver stress, frykt, kreativitet og samhandling forblir utilstrekkelig belyst.

Kvalitativ forskning gjennom intervju og observasjon kommer nærmere menneskers opplevelser, men også her oppstår en avstand til selve erfaringens kjerne. Når mennesker forteller om skam, kreativ blokkering eller relasjonell utrygghet, skjer det gjennom språk, selvfortolkning og kulturelle rammer. Før forskeren begynner sin analyse, har erfaringen allerede vært gjennom flere filtreringsrunder. Det som ender som forskning, er derfor ikke rå erfaring, men en fortolket erfaring. 

Samtidig vet vi at de mest avgjørende triggerne i regulering, kreativitet og samhandling utspiller seg før refleksjon og språk: i pust, muskelspenninger, impulser, mikroreaksjoner og skift mellom åpenhet og forsvar. 

Dette er fenomener som vanskelig lar seg observere direkte hos andre. De må erfares innenfra.

Dette perspektivet står i direkte forlengelse av fenomenologien slik den ble grunnlagt av Edmund Husserl og videreutviklet av Maurice Merleau-Ponty, der kroppen ikke forstås som et objekt vi har, men som selve forutsetningen for at erfaring i det hele tatt kan oppstå. Senere forsøkte Francisco Varela å koble systematisk førstepersonserfaring med hjerneforskning, fordi tredjepersonsperspektivet alene ikke er tilstrekkelig når bevissthet og regulering står i sentrum.

I senere år har dette fått et tydelig metodisk uttrykk i internasjonal forskning. Innen moderne kropps- og bevissthetsforskning har blant annet Evan Thompson og Shaun Gallagher vist hvordan førstepersonserfaring må inngå som en nødvendig del av kunnskapsgrunnlaget når bevissthet, selvopplevelse og samhandling studeres. I det fremvoksende feltet contemplative science har forskere som Antoine Lutz og Richard Davidson pekt på at dette forutsetter systematisk trening i indre observasjon, oppmerksomhet og regulering.

Debatt ● Tone Larsen

Man kan ikke bare være flue på veggen. Om aksjonsforskning, endring og innovasjon

Et nærliggende eksempel er den raske framveksten av forskning på psykedeliske stoffer i behandling av angst, depresjon og rusavhengighet. 

Her ser den subjektive erfaringen — opplevelser av mening, emosjonell åpning og endret selvforståelse — i mange studier ut til å predikere effekt bedre enn dose og nevrofysiologiske mål alene. Flere studier peker i tillegg på betydelige forbedringer i selvregulering, emosjonell fleksibilitet og helhetlig psykisk fungering. 

Samtidig blir det metodiske problemet tydelig: Virkningsmekanismen er dypt erfaringsnær og vanskelig å fange gjennom tradisjonelle tredjepersonsdesign.

Et tilsvarende metodisk spenn ser vi i samskapingsprosesser. Samskaping kjennetegnes av høy kompleksitet og kontinuerlig usikkerhet — om problemforståelse, prosess, eierskap og løsning. Samtidig blir samskaping stadig mer avgjørende i møte med komplekse samfunnsutfordringer som ingen enkeltaktør kan løse alene. 

I slike prosesser aktiveres lett utrygghet og frykt gjennom relasjonelle spenninger, rollekonflikter og maktasymmetrier. Om samskaping lykkes, avgjøres derfor ofte ikke av struktur og metode alene, men av hvordan fasilitator og deltakere regulerer seg selv i møte med usikkerhet, tap av kontroll og emosjonell kompleksitet. Disse mekanismene utspiller seg i stor grad før refleksjon og språk — i kropp og affekt — og er dermed vanskelig tilgjengelige for både spørreskjema, intervjuer og observerende distanse.

Når direkte erfaring undersøkes systematisk som kunnskapskilde, kan det utvikles forståelser og mer helhetlige modeller som ikke lar seg lese ut av intervjudata alene. 

Slike modeller vokser frem av mønstre i levd erfaring og får først senere et begrepslig språk. Når slike beskrivelser senere gjenkjennes av andre på tvers av kontekster og tas i bruk i regulering, kreativt arbeid og samskaping, kan dette forstås som en form for intersubjektiv validering. Samtidig forutsetter dette høy metodisk disiplin og bevissthet om risikoen for bekreftelsesbias.

Dette peker også mot et behov for en annen type forskeropplæring enn den vi i hovedsak tilbyr i dag. 

Debatt ● Theodor Barth

Forskning og utvikling — under tvil

Å bruke egen erfaring som del av kunnskapsgrunnlaget forutsetter trening i oppmerksomhet, regulering og evnen til å observere egne reaksjoner uten å identifisere seg med dem — slik dette for eksempel utvikles gjennom systematisk oppmerksomhets- og reguleringstrening. Erfaringer fra praksisfelt innen selvregulering, fasilitering og samskaping tyder på at slik ferdighetstrening kan ha stor betydning for kvalitet og leveranser i komplekse prosesser.

Poenget er ikke å erstatte eksisterende forskningsformer. Eksperimentell og kvalitativ forskning er og blir nødvendige. 

Spørsmålet er like fullt om vi i tilstrekkelig grad har åpnet for kunnskapsformer som er tilpasset fenomener der det nettopp er den indre, kroppslige og relasjonelle dynamikken som utgjør selve forskningsobjektet. 

Når samskaping bryter sammen, skjer det sjelden fordi metoder mangler. Det skjer fordi nervesystemer går i forsvar. Når belastning blir kronisk, skjer det sjelden fordi kunnskapen mangler, men fordi indre mønstre vedlikeholdes utenfor det refleksive språket. Når kreativitet stopper opp, er det sjelden fordi folk ikke er kreative, men fordi trygghet, kontakt og regulering svikter.

Universitets- og høyskolesektoren står derfor ved et mulig veiskille. Vi kan fortsette å utvikle stadig mer raffinerte målinger av et menneske vi i liten grad våger å undersøke innenfra. 

Eller vi kan åpne et parallelt metodisk spor, der direkte og disiplinert arbeid med erfaring — også forskerens egen — får en tydeligere plass som kunnskapskilde, side om side med eksperimenter og intervjuer. Da må det også kunne anerkjennes i akademia.

Debatt ● gjærum, ramsdal og johnsen

Samskapende vitenskapssyn

Dette er ikke et oppgjør med vitenskapen, men en invitasjon til å stille et grunnleggende spørsmål: Hva er det vi faktisk undersøker — og hva er det vi systematisk utelater? Er dagens forskningsmetoder tilstrekkelige for komplekse fenomener? 

Hvis vi mener alvor med å forstå menneskelig regulering, kreativitet, ledelse og samskaping i vår tid, er det ikke lenger tilstrekkelig å studere mennesket bare utenfra. 

Vi må også våge å undersøke det innenfra, som forskere — med samme metodiske alvor.