Noe haltende om sosial uro i utkanten av Paris

Fakta

De uønskede

• Kinopremiere: 24.05.2024
• Originaltittel: Les Indésirables/Bâtiment 5
• Skuespillere: Alexis Manenti, Anta Diaw, Aristote Luyindula
• Sjanger: Drama
• Regi: Ladj Ly
• Nasjonalitet: Frankrike
• Aldersgrense: 15 år
• Språk: Fransk

Filmen følger opp temaet fra spillefilmdebuten De elendige (2019). Før denne har han laget dokumentarer, og hans sosiale engasjement er hele tiden en viktig bestanddel.

Nok en gang er vi i utkanten av Paris, og nok en gang handler filmen om en befolkning som i hovedsak har sin opprinnelse i andre land enn Frankrike. 

Ly er selv født i Frankrike, med afrikanske foreldre og har påpekt at han er hundre prosent fransk, men ikke anerkjent som en fullverdig franskmann i dette samfunnet. Utsagnet kan også oppfattes som grunnlaget for hans to første filmer, og Ly har allerede planlagt å følge opp i sin neste film.

I De uønskede dreier hovedfortellingen seg om at bydelen får en ny ordfører når den forrige plutselig dør. Pierre Forges er hvit, barnelege og bedre stilt enn alle andre vi møter i filmen. Og han er relativt konservativt lov-og-orden orientert. Det er på ingen måte åpenbart at han skal håndtere ordførerjobben i et nabolag der den sosiale nøden er stor, og tilliten til myndighetene tilsvarende lav.

Det går da heller ikke så bra. Og ett av hovedpoengene er at Pierre setter inn politistyrkene for å ordne opp ved flere anledninger. Vi blir vitne til en måte å styre politiet på som etter mitt skjønn er både merkelig og farlig: Ordfører Pierre styrer politiets aksjon mot opprør i gatene helt direkte — ved å stå i gata bak politifolkene og dirigere dem — og for eksempel instruere dem om å rydde gata for demonstranter.

Politiet blir ikke bare det offentliges lov-håndhever, men også direkte voldsutøvere for den lokale politiske lederen. Politifaglige vurderinger ser det ikke ut til å være rom for.

Et lite sideblikk på fransk politikk er nødvendig. Sittende president Emmanuel Macron har særlig blitt kritisert for ikke å forstå den delen av befolkningen vi møter i filmen, og derfor heller ikke gjøre det som en nødvendig for å sikre den gode vilkår.

Derfor er det spesielt interessant at Macron for en tid siden fortalte at han ble svært berørt av den forrige filmen til Ly, og at han lovte å gjøre noe med situasjonen til de menneskene filmen fortalte om. Ly sa nylig at han mener at lite eller ingenting var blitt gjort. Iallfall ikke av positive tiltak.

Mot denne bakgrunnen kan jeg ikke fri meg fra å tolke ordføreren i den nye filmen som et portrett av nettopp Macron. Han er for så vidt velmenende, men tilsynelatende helt ute av stand til å håndtere innbyggernes utfordringer. Og kanskje er han ikke engang interessert.

De uønskede har noen av de samme kvalitetene som Lys debutfilm hadde når det gjelder å peke på parallellsamfunn, dårlige leveforhold for visse deler av befolkningen og sosial uro. Den diskuterer til en viss grad om opprør eller politisk arbeid er løsningen for dem som befinner seg lavest på samfunnsstigen.

Men den er ikke sterk nok i selve strukturen i fortellingen til at vi tror helt på den. Ett hovedproblem er at den oppleves å bevege seg på kanten av det realistiske, men uten å hente næring i det magiske.

For meg, som ikke kjenner franske forhold godt nok til å gi noen faglig bakgrunn, virker det ikke realistisk at ordføreren tar en kvikk avgjørelse om å tømme en ti etasjers boligblokk for alle dens beboere på julaften under påskudd av at den er farlig å bo i, og gir beboerne fem minutter til å forlate blokka for godt, for så å igangsette riving av den. Selvsagt med politiets hjelp.

Er dette virkelig realistisk? Eller tar Ly fortellingen her over i det magiske, det bevisst overdrevne?

Det er ikke viktig at jeg eller andre som ser filmen ikke er sikre i sin vurdering av et slikt spørsmål. Det viktige, rent filmfaglig, er om vi tror på fortellingen. Det synes jeg det ikke er så lett å gjøre denne gangen.

En annen av grunnene er at Ly trekker inn en rekke elementer som han ikke følger så tydelig opp. En begravelse i de innledende minuttene har for eksempel ingen relevans for resten av filmen. Særlig kunne det vært interessant om den viktigste karakteren i de innledende scenene, Haby som jobber på sosialkontoret, ble utviklet mer. På ett tidspunkt våkner hun politisk og bestemmer seg for å stille til valg for å bli den neste ordføreren. Det går så langt som at hun begynner en kampanje og trykker opp valgplakater. Deretter hører vi ikke mer om den saken.

Ladj Ly er en filmskaper med et ekte engasjement, ikke minst som initiativtaker til kunstnerkollektivet Kourtrajmé, som også omfatter en filmskole for unge mennesker. Han bør fortsette å undersøke sine temaer. Men jeg håper han gjør det mer gjennomarbeidet neste gang.