Debatt Mari Sundli Tveit

Norge trenger utenlandske forskere nå

Dersom det ikke åpnes for at utenlandske forskere kan komme inn i landet vil dette kunne ha langsiktig betydning for Norges evne til å finne gode kunnskaps­baserte løsninger på dagens og morgendagens utfordringer.

Det råder for stor usikkerhet om når fase 3 vil kunne innføres til at en oppheving av innreiseforbudet først i dette trinnet vil være tilstrekkelig for å unngå store konsekvenser for norsk forskning, skriver adm. dir. i Forskningsrådet, Mari Sundli Tveit.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Internasjonalt forskningssamarbeid er avgjørende for å hurtigst mulig finne de beste løsninger på nasjonale og globale utfordringer. Norge har stort omstillingsbehov for fremtidig verdiskaping og velferd og vi er avhengige av forskning og innovasjon for å lykkes.

Selv om mye forskningssamarbeid kan ivaretas gjennom digitale løsninger, krever moderne forskning ofte bruk av spesialisert vitenskapelig utstyr og infrastruktur som ikke er tilgjengelig innenfor Norges grenser. Norske fagmiljøer er også avhengig av å rekruttere den beste internasjonale kompetansen for å opprettholde aktiviteten og styrke kvaliteten på norsk forskning.

29.januar 2021 stengte norske myndigheter grensene for innreise til Norge, og ingen andre enn norske statsborgere og utenlandske statsborgere med oppholdstillatelse har fått slippe inn i landet. Dette har gjort det umulig for norske forskningsmiljøer å rekruttere nye internasjonale medarbeidere. 13. april åpnet regjeringen og næringsminister Iselin Nybø for at de som har et strengt nødvendig behov for personer for å holde virksomheten i gang, kan søke om å få inn arbeidskraft. Dette gjelder blant annet forskere, i tillegg til bedriftsledere, idrettsutøvere og skuespillere.

Vi i Forskningsrådet er veldig glad for denne oppmykningen, og at regjeringen arbeider for at utenlandske forskere kan komme så raskt som mulig inn i landet. Dessverre ser det ut til at det vil være et så strengt regelverk at de aller fleste forskerne som nå venter på å komme inn i landet, ikke vil oppfylle de nye kravene.

De nye retningslinjene sier at man kan søke om unntak for personell som har spesialisert kompetanse, og skal utføre arbeid som er strengt nødvendig for å hindre nært forestående driftsstans i virksomhet eller pågående prosjekter. Definisjonen på forestående driftsstans er at virksomheten eller prosjektet vil oppleve driftsstans innen 31. juli 2021. Mange av forskerne som venter på å komme inn i landet oppfyller ikke disse kravene. Dette er svært uheldig, både på kort og lang sikt.

Forskningsrådet vil på det sterkeste oppfordre regjeringen til å åpne for innreise av utenlandske forskere som har mottatt tilbud om stilling ved en norsk institusjon av minst seks måneders varighet allerede i fase 2 av gjenåpningsplanene.

Mari Sundli Tveit

Det er viktig å understreke at når vi snakker om å åpne for utenlandske forskere så snakker vi om forskere som skal bo i Norge over flere år – minst to år. Det dreier seg ikke om møte-reisevirksomhet eller pendling. Forskerne som venter på å komme inn i Norge vil betale for karantenehotell og så vil de bosette seg her og forholde seg til smittevernregler som andre i befolkningen.

I forskning er det stor grad av mobilitet og et stort behov for spesialisert kompetanse, og dermed et løpende behov for internasjonal rekruttering. De utfordringene innreiseforbudet medfører har naturligvis store konsekvenser for den enkelte forsker og deres familier, både faglig og økonomisk. Men det er viktig å understreke at restriksjonene har konsekvenser utover dette, og det er kanskje særlig dette som gjør at det haster.

Dersom det ikke åpnes for at utenlandske forskere kan komme inn i landet vil forskningsnasjonen Norge stå i fare for å miste de beste talentene siden de unge forskerne ikke får anledning til å begynne i sine nye stillinger her i Norge. I tillegg vil mange forskningsprosjekter som er finansiert av Norges forskningsråd og gjennom EUs rammeprogram ikke være i stand til å starte opp. Samtidig ser vi at flere internasjonale forskere reiser tilbake til sine hjemland. I sum vil dette kunne ha langsiktig betydning for Norges evne til å finne gode kunnskapsbaserte løsninger på dagens og morgendagens utfordringer og redusere våre muligheter til å ligge i den internasjonale forskningsfronten. Dette må vi gjøre vårt beste for å unngå.

Vi har vært i kontakt med en rekke norske universiteter, og flere forteller den samme historien: viktige prosjekter blir utsatt, satt på vent eller prosjektene får ikke startet opp. NTNU har for eksempel et stort antall som ikke kan komme inn i landet, og det er et stort spenn i kategorier og konsekvenser for fagmiljøene og prosjektene.

Også på Universitetet i Oslo er det mange forskere som venter på å komme inn i landet. Et av prosjektene der er for eksempel stanset på grunn av at en forsker ikke kan jobbe på lab på Rikshospitalet. Dette prosjektet skal forstå og bedre behandlingen av en leversykdom som vi ikke kjenner årsaken til eller har behandling for. Dette er en sykdom som typisk rammer unge yrkesaktive, gjerne når de har små barn. Her er det mange eksempler som kunne blitt trukket frem.

Regjeringen fremhever at bestemmelsen med unntak og utvidelser er ment å være snever, og vil tolkes strengt. Vi er selvsagt helt enig i at det er særdeles viktig å ikke risikere å importere smitte fra utenlandsk arbeidskraft. Like fullt vil Forskningsrådet på det sterkeste oppfordre regjeringen til å åpne for innreise av utenlandske forskere som har mottatt tilbud om stilling ved en norsk institusjon av minst seks måneders varighet allerede i fase 2 av gjenåpningsplanene. En slik åpning vil være mulig å gjennomføre samtidig som nødvendig smittevern blir ivaretatt. Det råder for stor usikkerhet om når fase 3 vil kunne innføres til at en oppheving av innreiseforbudet først i dette trinnet vil være tilstrekkelig for å unngå store konsekvenser for norsk forskning.

Powered by Labrador CMS