Nytt demokrati ved NTNU

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I kjølvannet av Anne Borgs avgang, har Kristian Gundersen tatt til orde for å gjeninnføre universitetsdemokratiet ved NTNU. Det er en god idé. Gundersen sier til Khrono at «Universiteteter egner seg ikke for en linjeledelse, en konsernmodell, en kommandomodell.»

Det har Gundersen naturligvis helt rett i. Forskerne må få arbeide faglig, uten å måtte ta direkte hensyn til statens eller markedets forhåpninger til forskningsresultatene. Det er måten vi får pålitelige faglige resultater.

Rektorskifte NTNU

«Det var dessverre én person som tråkket feil, og dessverre var det rektor»

Det er flere grunner til at NTNU — og regjeringen — bør gripe den muligheten som tillitskrisen byr på til å vitalisere det største norske universitetet. Demokratisk ledelse må orientere seg mot sine kollegaer, og lytte mer, i tråd med moderne ledelsesprinsipper. Demokratisk ledelse gir forskerne selv medbestemmelse og medansvar for styringen av fagfelleskapene og forskningen — og det er både fagene og samfunnet tjent med.

Forskernes medansvar for universitetet som institusjon går hånd i hånd med rollen vi ønsker at forskere skal ha i det demokratiske samfunnet. Vi forventer av forskerne at de forvalter vår felles kunnskap og rådgir folkestyret i offentligheten. Fagenes egne kvalitetssikringsorganer, særlig fagfellevurderingen, er basert på tillit og medbestemmelse. En velfungerende kultur for medansvar og medbestemmelse er en forutsetning for at akademia skal fungere.

En slik kultur blir ikke til av seg selv. Universitetsdemokrati har vært en viktig formativ erfaring — og forventning — for veldig mange i akademia. Men det er et generasjonsfenomen: Fra Gunnar Skirbekk og Jan Fridthjof Bernt til Dag Olav Hessen og Oddmund Hoel, de fleste i debatten har sin forskerutdannelse fra et universitet hvor faglig medbestemmelse ble tatt for gitt som en selvfølgelig del av jobben som forsker.

Debatt ● Jan Fridthjof Bernt

NTNU-rektoren som kom i skade for å si det som det er

Det store flertallet av forskerspirene under førti får ikke denne erfaringen, blant annet fordi landets største universitet har avviklet universitetsdemokratiet. For yngre norske akademikere er deltakelse i universitetsfellesskapets diskusjoner om strategiske faglige og institusjonelle veivalg etter hvert blitt unntaket heller enn regelen. Det er dessuten påfallende hvordan det lille fåtallet av yngre forskere som deltar i det forskningspolitiske ordskiftet var aktive som student- eller ungdomspolitikere for ti-femten år siden. Deltakelse i det bredere universitetssamfunnet er ikke lenger en naturlig del av å bli dannet til forsker, det er en vane som utvikles i arenaer utenfor akademia.

Forskning og høyere utdanning fungerer best som en kunnskapsbasert frisone mellom samfunnets kommandohøyder. De første universitetene vokste frem i spenningsfeltet mellom biskopene og kongemakten — og fikk fort beskyttelse fra den fjerne pavemakten mot mer hands-on lokale biskoper. Fagene ble forstått som en internasjonal republikk, hvor de beste argumenter kunne vinne frem ved saklig disputt i tale og skrift.

På 1800-tallet ble den faglige uavhengigheten styrket videre, blant annet takket være etableringen av fagdisiplinære normer og en assosiasjon av forskeren med det romantiske kunsteridealet. Det moderne forskningsuniversitetet har vært spektakulært vellykket, og de fremste forskningsuniversitetene har vært saklige, faglig selvstyrte institusjoner.

Folkestyret har klar interesse av å trygge det akademiske selvstyret, for historisk har det vært en direkte sammenheng mellom dem. Det franske vitenskapsakademiet var en viktig pådriver for byggingen av et rettsstatlig demokrati etter de franske revolusjonene, blant annet med erfaringene fra den lærde republikken i bakhodet. Skandinaviske og britiske universitetsmiljø var pådrivere for demokratisk reform da dette var i støpeskjeen på 1800-tallet. Kampen for akademisk ytringsfrihet ved universitetet i Göttingen førte til etableringen av de første moderne studentorganisasjonene, og gav støtet til den første tyske demokratibevegelsen. Det moderne europeiske demokratiet ble til i ’68-bevegelsene i Paris, Berlin og Praha — selv Gorbatsjov omtalte seg selv som «en sekstitallsperson.»

Samfunnet vårt er godt tjent med demokratisk akademia. Det leverer pålitelige forskningsresultater, det fremmer demokratisk kultur, sivilsamfunnsdeltakelse og fellesskap.

Som en kontrast er det verd å erindre at der hvor forskning har blitt styrt med påholden penn av politiske eller økonomiske hensyn har det ofte gått veldig galt. Tenk bare på Lysenko, som laget stalinismens særegne biologi, eller de store oljeselskapenes systematiske tilsløring av drivhuseffekten ved hjelp av selektiv publisering av oppdragsforskning.

For en regjering av Arbeiderpartiet og Senterpartiet bør demokratibygging i sivilsamfunnet være en selvfølge. Einar Gerhardsen grunnla Studentsamskipnadene, og startet utvidelsen av demokratiet ved universitetene til å omfatte flere enn professorene. Trygve Bratteli og Per Borten åpnet opp studiemulighetene for alle, blant annet for å bygge det norske demokratiet sterkere.

I vår begynner arbeidet med tillitsreformen i akademia. Sandra Borch, Karianne Tung og Jonas Gahr Støre kan gi tillitsreformen en pangstart ved å gjeninnføre det faglige demokratiet som norm for de norske universitetene. 

NTNU, Norges største universitet, er et godt sted å begynne.

NTNU

Styremedlem: Vil ha vekk punkt om felles budskap i politiske saker