Har du lest disse?
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Gaza
Professoren har en stilling ved UiO, men kommer seg ikke ut av Gaza
Etter to år som lege og professor i et krigsherjet Gaza er Khamis Elessi klar for å komme seg til Universitetet i Oslo (UiO) der en stilling venter på ham.
Publisert
Sist oppdatert
— Hello, my brother! How are you?
— I'm good! And you?
— Well, I'm alive.
Den palestinske professoren og legen Khamis Elessi høres overraskende oppstemt og positiv ut på en heller skrantende WhatsApp-linje mellom Gaza by og Trondheim.
I to år har han jobbet gratis dag inn og dag ut, både som spesialist i nevrorehabilitering og smertemedisin, og som professor med undervisning av medisinstudenter. Samtidig har han, som alle andre palestinere i Gaza, kjempet for å overleve med sin kone og deres sju barn.
— Akkurat nå opplever jeg det som trygt her, men har alltid en merkelig følelse av at noe ille kan skje igjen når som helst. Det er som om det er mørke skyer i horisonten. Alle ønsker å bygge opp husene sine igjen, men de er redde for at alt skal bli bombet på ny, sier han.
Har jobb i Oslo
Samtidig som Elessi har undervist fremtidige leger og behandlet krigens ofre, har en annen professor, Espen Bjertness ved Universitetet i Oslo, jobbet dag inn og dag ut, kvelder, helger og ferier, for å få Elessi ut av Gaza og opp til Norge gjennom Scholars at Risk-programmet (se faktaboks).
— Det har vært viktig for meg. Initiativet fra min gode venn Espen Bjertness har vært beviset på at jeg ikke er alene, beviset på at det er folk der ute som tenker på meg og verdsetter den kompetansen jeg har, fortsetter Elessi.
Søknaden om stipendet fra organisasjonen for utsatte akademikere er signert professor Bjertness og Richard Horton, redaktøren i The Lancet. Det offisielle tilbudet om en stilling gjennom ordningen kom i mars i fjor, et halvt år etter krigsutbruddet.
— For å være helt ærlig var jeg litt delt da jeg fikk tilbudet om en stilling ved Universitetet i Oslo våren 2024. Det er folk her som trenger meg, og det ville vært uetisk av meg å bare reise mens andre må være igjen i bomberegnet. Mens pasientene mine skriker etter hjelp, sier Elessi.
Halvannet år senere, etter 600 dager med krig, mener han at han har gjort sin del av jobben.
— Jeg har gjort alt jeg kan for disse menneskene de siste to årene, samtidig som jeg har måttet flytte rundt med familien etter hvert som nye steder ble bombet. Som så mange andre i Gaza har vi mistet alt. Huset, klinikken, bilene … Det er på tide for oss å starte på ny.
— Verdens mest optimistiske menneske
Det å komme seg ut har ikke vært enkelt. Den norske ambassaden har vært avventende til å hjelpe ham. Ikke er han norsk statsborger, ikke har han andre tilknytninger til landet som er sterke nok til at de kan gi konsulær bistand, er beskjeden.
— Jeg ser flere av studentene mine som har blitt tatt opp ved universiteter i andre land. De kommer seg ut seks til åtte uker etter at de er tatt opp. Men den norske ambassaden vil ikke søke om evakuering for oss. Samtidig er det mange som får passere grensene nå, så det er i hvert fall noe bevegelse.
— Hvordan ser du for deg fremtiden og gjenoppbyggingen av Gaza?
— Folk kaller meg alltid verdens mest optimistiske menneske. Jeg ser alltid lyst på livet. Og det gjelder også nå. Vi ser lyset i enden på tunnelen.
Alt kan bygges opp igjen, både hus og skoler, sier han. Og mens de venter på byggene kan undervisning og medisinsk arbeid foregå i velutstyrte telt.
— Pasientene våre fortjener et godt helsesystem, og medisinstudentene våre fortjener å få fortsette på utdanningene sine etter to år. Ellers kommer vi til å miste en hel generasjon.
— Da ble jeg forbannet
Samtidig som Elessi snakker med Khrono sitter en annen UiO-ansatt, global helse-professor Bjertness, i den jordanske hovedstaden Amman.
Det er hit, 140 kilometer nordøst for Gaza, på den andre siden av Israel, det jobbes for å få Elessi med familie før videre transport nordover. Bjertness har reist nedover med passene til Elessis familie, og for å ha møter i prosessen med å få dem ut.
Denne gangen virker det mer sannsynlig enn på lenge at det skal gå. Under det siste møtet Bjertness hadde med organisasjonen som skal stå for selve transporten, ble det klart at det var grønt lys fra alle involverte parter, men professoren er også realist. Det er bare litt over en uke siden sist han trodde det skulle gå i orden med utreise, uten at det gjorde det.
— Det har vært mye glede, etterfulgt av sorg og frustrasjon. Den siste kom nå nylig da jeg fikk vite alt som skulle til, var at den norske ambassaden i Amman sendte en e-post til det jordanske utenriksdepartementet om at de ville utstede visum til Norge så snart Elessi og familien kom til Jordan. Først sa de at de kunne gjøre det, men da jeg purret på dagen etter, fikk jeg kontrabeskjed.
Årsaken var at norske myndigheter ikke kunne garantere for et visum før de hadde kontrollert identiteten til Elessi og familien hans.
— Jeg blir ikke så lett sint, men jeg må si at da ble jeg forbannet. Der sitter han og venter på å få komme ut. Håpet var der, og så blir det knust.
Bjertness kjenner Elessi fra mange års samarbeid både om vitenskapelige artikler og gjennom «Lancet Palestinian Health Alliance».
— Elessi har både bred medisinsk kunnskap og erfaring fra hvordan et medisinsk fakultet fungerer i Gaza. Det gjør ham til en nøkkelperson i gjenoppbyggingen av hele- og universitetssystemene i Gaza den dagen krigen tar slutt, og kommer han hit vil det være lettere for ham å kontakt med nøkkelpersoner og organisasjoner, slik at det arbeidet blir så effektivt som mulig.
Etterspør unntak
Bjertness sier han synes det er trist at den norske stat ikke gjør unntak fra de strenge reglene knyttet til hvem som kan motta konsulær bistand.
— Han har jobb, oppholdstillatelse, arbeidstillatelse og støtte fra Scholars at Risk. Jeg tror ikke det er veldig mange personer som stiller i den kategorien han gjør, sier professoren.
Bjertness kunne tenkt seg en større anerkjennelse av Scholars at Risk-programmet fra norske myndigheters side, og med det konsulær bistand.
— De fleste tilfellene er jo veldig greie. Det er gjerne folk som allerede har kommet seg ut av landet de var i og kan reise til Norge på egen kjøl med Scholars at risk-støtte.
Selv om det ikke er mange som tas opp hvert år peker Bjertness på viktigheten av ordningen.
— Det er utrolig viktig både for de det gjelder, og for å vise personer i konfliktområdene at man støtter de som står opp mot overgrep, undertrykkelse eller forfølgelse. Støtter personer som ikke har mulighet til å utføre sitt akademiske virke, enten det er kriger eller andre grunner til det.
Han legger til:
— Norske myndigheter har jo hjulpet mange med norsk statsborgerskap ut av Gaza i løpet av krigen, så det går an å få ut folk i samarbeid med Israel, Egypt eller Jordan. Det er mulig.
Tilbake i Gaza by er Khamis Elessi fremdeles optimist, men ikke engang verdens mest optimistiske menneske kan vende realitetene et blindt øye.
— Spesielt de ungene fortjener det. De har lidd mye, og er alle traumatiserte. Bombingen har vært nådeløs og foregått uten pause. Jeg husker en dag da vi talte 1008 døde og over 2000 skadde i Gaza by alene, sier han.
— De bombet Gaza by sønder og sammen, og så kom de tilbake og bombet ruinene på nytt og på nytt, slik at folk ikke engang turte å reparere husene sine eller sette opp telt på eiendommene sine. Alt er ødelagt, og alle tegn til liv har vært utsatt for målrettede angrep og er nå borte for alltid.
UD kan ikke tilby bistand
Khrono har vært i kontakt med Utenriksdepartementet. Seniorrådgiver Mathias Rongved skriver i en e-post at norske myndigheter har bistått rundt 320 personer som enten er norske borgere, utenlandske borgere bosatt i Norge eller nære familiemedlemmer med gyldig opphold som reiser sammen med disse, med å forlate Gaza.
«Det er fortsatt svært vanskelig å ta seg ut av Gaza på egen hånd, av grunner utenfor norske myndigheters kontroll. Utreise fra Gaza krever både betydelig bistand fra norske myndigheter og tilrettelegging fra andre, inkludert israelske myndigheter. Vi kan dessverre ikke tilby denne typen bistand til utenlandske statsborgere som ikke er bosatt i Norge», skriver Rongved.
Han opplyser videre at det er mange utenlandske borgere som har rett til opphold i Norge, men at en oppholdstillatelse bare gir rett til innreise. Utenriksdepartementet kan ikke sørge for at det er mulig å reise til Norge for alle som har rett til opphold, skriver seniorrådgiveren.