Regionar i forskingspolitisk blindsone

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kvar er dei regionale ambisjonane og verkemidla i systemmeldinga? Spørsmålet er brennaktuelt når Stortinget i desse dagar handsamar Meld. St. 14 (2024—2025) Sikker kunnskap i en usikker verden. Ein raud tråd i meldinga er forskinga si rolle for beredskap og tryggleik, verdiskaping og omstilling. 

Det vert presisert at næringslivet må investera meir i FoU. Nett difor er fråværet av regionale perspektiv særleg merkande.

Det er grunn til å stussa over dette for regjeringa har tidlegare lagt an regionale satsingar i forskingspolitikken. Distriktsmeldinga (2024) ber til dømes bod om at forsking skal brukast til å utvikla heile landet. Dette er det god tradisjon for.

Debatt ● christine øye, ketil eiane, marit sletmoen

Hvor ble det av regional verdi-skapning i systemmeldingen?

Regional utvikling og levande distrikt har vore viktig i norsk kunnskapspolitikk. Frå slutten av 1960-åra kom utbygginga av distriktshøgskular, lærarskular, sjukepleieskular og ingeniørskular, og Universitetet i Tromsø. Dette skulle bidra til å styrkja næringsliv, offentleg sektor og busetjing i heile landet. Seinare vart det òg etablert regionale oppdragsforskingsinstitutt, som Nordlandsforsking, Rogalandsforsking og Vestlandsforsking.

Ved inngangen til 2020-talet dokumenterte både distriktsnæringsutvalet og demografiutvalet den store verdien av høgare utdanning og forsking for verdiskaping og busetjing. Begge utvala var oppnemnde av Solberg-regjeringa og begge problematiserte at ein stor del av forskingsmidlane går til dei mest sentrale områda. 

Bodskapen kan samanfattast slik: Nasjonale ordningar åleine er ikkje tilstrekkeleg for omstilling og vidareutvikling av næringslivet i distrikta.

Debatt ● Agnes Landstad

Her er fem løsninger Norge trenger fra Systemmeldingen

Både regjeringas distriktsmelding og Strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling (2024) tek denne bodskapen på alvor. I nemnde strategi slår regjeringa fast at dei vil «vurdere sammensetningen av de næringsrettede virkemidlene, blant annet om forskningsvirkemidlene totalt sett bidrar tilstrekkelig samarbeid og spredning av kunnskap, og treffer næringslivet i ulike deler av landet». 

Tiltaket synest vera særleg viktig fordi ordninga med regionale forskingsfond er lagt ned.

Er regionane i Noreg dermed hamna i ei forskingspolitisk blindsone? Ogso utlysingar i Noregs forskingsråd gir grunn til å reisa spørsmålet. 

Debatt ● Direktørane ved dei regionale samfunnsvitskaplege institutta

Dei regionale forskingsfonda må styrkast, ikkje avviklast

Det gjeld utviklinga av eit av dei aller største og viktigaste næringsorienterte verkemidla i Noregs forskingsråd, Innovasjonsprosjekt i næringslivet, på over 1 milliard kroner årleg. Fram til 2023 var det i utlysingane understreka at «Vi vil også prioritere næringsområder eller regioner som er svakt representert i porteføljen». I 2024-utlysinga har ein stroke formuleringa om å prioritera svakt representerte regionar.

Ein medviten og ambisiøs forskingspolitikk bør sjølvsagt ha tydelege regionale ambisjonar og verkemiddel. Politikken bør også ta opp i seg relevante studiar. 

Debatt ● Fire rektorar i Vinst-alliansen

Fagleg kvalitet i by og bygd

Eit arbeid leia av innovasjonsforskar Rune Dahl Fitjar ved Universitetet i Stavanger dokumenterte i 2024 regional skeivdeling av forskingsmidlar. Fitjar og kollegaene fann at dei offentlege forskingsmidlane i Noreg i større grad er konsentrerte om hovudstadsregionen enn i mange andre europeiske land. 

Om ein då i forskingspolitikken verkeleg har mål om å leggja til rette for at næringslivet skal investera meir i FoU, er det verd å merka seg det markante funnet av at næringslivet sine eigne FoU-investeringar er jamnare fordelt utover landet enn dei offentlege. Stortinget har såleis eit tydeleg fagleg grunnlag for å løfta det regionale perspektivet i handsaminga av systemmeldinga.

Debatt ● Marit Knutsdatter Strand og Oddmund Hoel

Den nasjonale vendinga i kunnskaps­politikken står fast