Sannheten som vandring — ikke eiendom

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Sannheten leder oss på denne krevende veien som ligger foran oss. Jakten på den er en reise uten ende. Den krever at vi er åpne for ny informasjon og andre perspektiver, at vi stadig utfordrer våre egne overbevisninger og er villige til å endre dem» skrev Alan Garber, rektor ved Harvard-universitetet.

Under pandemien søkte vi trygghet i vitenskapelige fakta. Men som Harvard-president Alan Garber skrev, er sannheten en vandring, ikke en endestasjon. 

Hvis vitenskapen skal bevare sin legitimitet i demokratiet, må vi erkjenne at fakta alene ikke bærer politisk autoritet. Det krever åpenhet, dømmekraft — og vilje til dialog.

USA

Tilliten til forskning blant republikanere stuper: — Pandemien har gjort det verre

Da pandemien traff, sto vi som forskere i front for å gi råd og retning i en uviss tid. For meg som mikrobiolog med smittevern som forskningsfelt var det en tid med stor faglig intensitet, men også med voksende uro: Hvordan ble kunnskapen vi ga videre tolket? Og hvorfor var det mange som opplevde at forskningen ble brukt til å lukke diskusjoner heller enn å åpne dem?

Jeg mener vi gjorde én grunnleggende feil: Vi behandlet vitenskapelige fakta som om de i seg selv bar politisk legitimitet. 

Vi forventet at folk skulle akseptere tiltak og inngrep i hverdagen fordi de var «basert på forskning». Men i virkeligheten krevde vi lydighet uten å skape eierskap. Og det var et demokratisk problem.

Mennesker reagerer ulikt på vitenskapelige råd — ikke fordi de ikke forstår dem, men fordi de tolker dem gjennom sin egen sosiale virkelighet. 

Debatt ● Hans Petter Graver

Akademias rolle i urolige tider

Når folk protesterer mot tiltak, er det ikke nødvendigvis fordi de fornekter viruset eller nekter for smitterisiko, men fordi de opplever at tiltakene rammer urettferdig, at beslutningene er tatt over hodet på dem, og at deres egne erfaringer blir ignorert.

Det som skapte reaksjoner under pandemien, var derfor ikke bare innholdet i rådene, men måten de ble formidlet på. Mange oppfattet beslutningene som vilkårlige — som når munnbind-påbud gjaldt fra én alder i ett land og fra en annen alder i et annet. 

Dette viste ikke nødvendigvis svakhet i forskningen, men det krevde at vi som fagmiljøer var ærlige om usikkerhetene. Den åpenheten uteble ofte.

Jeg mener det er et problem at vi som forskere i liten grad utfordrer forestillingen om at vitenskap er en verdinøytral og lineær prosess. 

Debatt ● Jörn Klein

Vitenskap i krisetider

I praksis er all forskning forankret i spørsmål vi velger å stille, metoder vi vurderer som legitime, og samfunnsmessige prioriteringer. Når politikken fremstår som en direkte forlengelse av forskningen, fortrenger vi rommet for debatt — og bidrar til en oppfatning av at det bare finnes én gyldig respons på komplekse problemer.

Dette handler ikke om å relativisere fakta, men om å erkjenne at fakta alene aldri er nok. Vitenskap gir innsikt, men ikke nødvendigvis svaret på hva som er riktig å gjøre. Politikk handler alltid om å veie hensyn, kostnader og konsekvenser — og det må gjøres i åpenhet, ikke med pekefinger.

Vi i akademia må derfor se oss selv i speilet. For mange utenfor universitetet fremstår forskningsmiljøer som lukkede og autoritetstro. Når vi som eksperter bruker vår posisjon til å delegitimere spørsmål, bekymringer eller alternativer som «faktaresistens» eller «konspirasjonstenkning», gjør vi noe dypt udemokratisk: Vi fjerner diskusjonen fra det offentlige rom og monopoliserer sannheten.

Det betyr ikke at alle meninger er like gyldige. Men i et pluralistisk samfunn må vi forklare, ikke befale. Vi må våge å si: Dette vet vi. Dette vet vi ikke. Dette er våre faglige råd — og her trengs en politisk avveining.

forskningstillit

Ny rapport: Høy tillit til forskere

Vi trenger en ny forståelse av forholdet mellom kunnskap og politikk. Det handler ikke bare om bedre formidling, men om å bygge gjensidig tillit mellom forskning og samfunn. Vitenskapelig autoritet må ikke brukes som et maktgrunnlag, men som en invitasjon til dialog. 

Bare da kan vi sikre at kunnskapen faktisk tas i bruk — og blir bærekraftig, også sosialt.

Covid-19 var en stresstest — for helsetjenesten, for tilliten i samfunnet og for forskningens plass i offentligheten. Det vil komme flere slike tester. Og neste gang bør vi møte dem med større ydmykhet, tydeligere kommunikasjon — og et sterkere engasjement for den sannhet som, som Garber skriver, krever at vi er åpne for nye perspektiver og villige til å endre oss.

Debatt ● Per Arne Bjørkum

Kampen om sannheten