Debatt ● Kjersti Tokstad
Skal vi virkelig ikke kunne diskutere og kritisere Israel?Replikk til Glastad
Vi risikerer at vi ikke klarer å kjenne igjen virkelig antisemittisme, når den måtte dukke opp, fordi det allerede er ropt «ulv» for mange ganger.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Robert Clay Glastads svar til meg i Khrono 4. april er, i likhet med hans første såkalte essay, like uklart og usammenhengende, og det er utfordrende å forstå kjernen i argumentene hans.
«Verken krigen, nakba, sionismen eller noe annet er «kontekst» for å angripe norske jøder. Slike angrep er like forkastelige som de er uforklarlige», skriver Glastad. Jeg har da vitterlig ikke uttalt at det er legitimt å angripe jøder, uansett nasjonalitet, hvor har han det fra?
Det jeg etterspør, er hva Glastad mener med at Norge er en jødehaterstat og om han kan gi konkrete eksempler på hvordan dette kommer til uttrykk. Det kan han ikke, og i stedet påstår han at jeg har misforstått ham. Det får stå for hans regning.
Jødehat og reell antisemittisme er selvsagt noe vi må ta på alvor, og Israels krigføring rettferdiggjør ikke jødehat, verken i Norge eller andre steder. Trakassering av og vold mot jøder er akkurat like uakseptabelt som trakassering av og vold er mot andre folkegrupper — ja, faktisk mot alle mennesker.
Uten å relativisere eller å «kontekstualisere» jødehatet synes jeg at det likevel er betimelig å stille spørsmål om hva det er vi mener når vi snakker om antisemittisme. Er kritikk av Israel egentlig en skjult form for antisemittisme, som Glastad og enkelte av dem han støtter seg på, ser ut til å mene?
International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) vedtok i 2016 en såkalt arbeidsdefinisjon av antisemittisme, hvor hele syv av elleve punkter i eksempellisten omhandler staten Israel. Disse eksemplene har blitt kritisert av så vel FNs tidligere spesialrapportør for menneskerettigheter, Michael Lynk, som den israelske journalisten Gideon Levy.
På bakgrunn av Israels diskriminerende lovgivning har begge anklaget Israel for å være en apartheidstat. I henhold til punkt syv i eksempellisten er det antisemittisk å påstå at staten Israel er rasistisk, så den logiske konklusjonen blir her at israeleren (og jøden) Gideon Levy er en antisemitt. Likeledes vil det å støtte én felles, demokratisk stat med like rettigheter for israelere og palestinere være antisemittisk i henhold til punkt syv, fordi det bryter med jødisk selvbestemmelsesrett.
Når terskelen for å anvende (les: misbruke) betegnelsen antisemittisme blir så lav, havner vi ut i det absurde, og vi risikerer at vi ikke klarer å kjenne igjen virkelig antisemittisme, når den måtte dukke opp, fordi det allerede er ropt «ulv» for mange ganger. Dessuten er det også et spørsmål om ytringsfrihet: skal vi virkelig ikke kunne stå fritt til å diskutere og kritisere alle aspekter ved Israel, slik vi kan diskutere og kritisere alle andre stater?
Glastad skriver at vi må fordømme Hamas. Jeg vil opplyse om at Hamas flere ganger siden 1989 og opp gjennom 1990-tallet har tatt initiativ til å forhandle med Israel om langvarig våpenhvile, men Israel har avslått hver gang. I stedet har de sett nytten av å ha Hamas som fiende. Dette, i tillegg til mye annet, har Odd Karsten Tveit behørig dokumentert i sin siste bok, Palestina. Israels ran, vårt svik, som jeg oppfordrer Glastad til å lese.
Den beste måten å bli kvitt Hamas på er å gjøre Hamas irrelevant. Historisk og statsvitenskapelig forskning viser tydelig at okkupasjon, kolonisering og systematisk undertrykking fostrer voldelig motstand. Dette er en empirisk observasjon og må ikke tolkes normativt. Dersom man ønsker å utrydde voldelig palestinsk motstand, er den mest forskningsbaserte tilnærmingen å starte med at Israel avslutter okkupasjonen og de systematiske menneskerettighetsbruddene.
Imens fortsetter Israel å massakrere og sulte palestinerne, utradere skoler, universiteter, sykehus — ja, hele palestinernes kultur, historie og deres minner. Israel dreper journalister og hjelpearbeidere og ødelegger all infrastruktur, samtidig som de beskylder alle som ber dem om å stanse, for å være antisemitter og Hamas-tilhengere. Det er like utilgivelig som det er absurd, men det ser ut til å ha gått hjem hos Glastad.
