lærerutdanning

Slik lærer de studentene å møte det virkelige livet

De forbereder seg i fem år, men møter en virkelighet som ikke alltid bryr seg om pensum. Kan lærerstudenter forberedes på det uforutsigbare?

Det er viktig å tenke at du har lov å feile som lærer, sier førsteamanuensis Silje Hølland. Hvert år er det flere tusen norske ungdommer som begynner på en lærerutdanning. Møtet med klasserommet kan bli krevende.
Publisert

Studenter skal ikke bare lære å gjenskape, men gjøre nye ting, sa psykologen Jean Piaget. 

Han kunne like gjerne ha snakket om lærerstudentens praksisperiode i grunnskolen, der hverdagen består av stadig nye ting — som krangling i skolegården eller noen som har slått opp med hverandre.

— Det er disse brannene som oppstår, sier Silje Hølland, førsteamanuensis ved lærerutdanningen på OsloMet. 

Hun er en av dem som skal lære studenter å jobbe med barn og unge.

— Da får du ikke lært ungene noe, du har ikke sjanse.

Men det er nettopp en sjanse studiet ønsker å gi studentene.

— De skal ut i en jobb som krever veldig mye. Innimellom kan du som lærer komme i situasjoner der du kommer veldig tett på familier og barn i krise, sier Hølland.

— Lov å feile

Derfor handler det også om mer enn å gjøre nye ting. Med inntil tretti barn å følge opp og med på, trengs et bredt fundament.

— Jeg er modell for mine lærerstudenter i forhold til hvordan de skal møte sine elever. Det er en viktig del av pedagogikken, sier Hølland.

— Hvordan gir dere studentene tryggheten til å takle hverdagen som lærer?

— De har et felles fag som heter pedagogikk og elevkunnskap, med blant annet relasjonskompetanse, motivasjon, etikk og danningsperspektiver.

Grunnskoleelever skal mer enn å lære norsk og matte, de skal også bli en del samfunnet. Det krever at læreren gir av seg selv.

— Det er litt personlighet i dette. Jeg kan formidle mye og underviser relasjonskompetanse, har mye teori, eksempler og kan knytte det til etiske diskusjoner. Men de må komme ut i jobben og løse det når det skjer, sier førsteamanuensen.

Og som i livet ellers, er det heller ikke alt som løser seg.

— Det er viktig å tenke at du har lov å feile som lærer. For det er menneskelig, og du bruker veldig mye av deg selv i jobben. Det er kanskje litt vanskelig å få foreldrene til å skjønne. Men da må du også tørre å si unnskyld.

Feiling og uforutsigbarhet til tross, det legges mye arbeid i å redusere x-faktorene i praksisperiodene.

— Vi har tett oppfølging, så er vi ute og observerer og snakker med studentene på skolen. Mange praksislærere kontakter oss med spørsmål underveis, det er veldig positivt. Studentene skriver logg gjennom praksisen, så har de refleksjonsseminar når de er ferdige. Hvert studieår sender vi fra oss opp mot 1200 studenter i praksis, fordelt på fire årskull, fra helt ferske til nesten ferdige lærere, forteller Hølland.

Teori er en ting. Men lærerstudentene må løse de situasjonene de står i når de har praksis, sier førsteamanuensis Silje Hølland.

— Å prøve seg litt fram

En av disse «nesten ferdige» er Martine Engelsen Vrålid, som har vært gjennom praksis i to perioder. Hun leverte nylig masteren sin og har jobbet som lærervikar de siste tre år av lærerutdanningen. Før hun startet valgte hun å ta seg to friår, noe hun mener kommer godt med.

— Jeg var 21 da jeg begynte på lærerstudiet. Så har jeg vokst veldig mye som menneske, opplever jeg. Jeg synes nesten det skulle vært påbudt å bruke noen år på å forstå seg selv bedre, før du skal prøve å forstå andre. For det er i kontakt med verden at en klarer å dra paralleller og reflektere bedre.

Dette mener hun er nødvendig i møte barn og uforutsigbare hendelser i skolehverdagen.

— Vi lærer mye om relasjoner. Men det er mye man bare må erfare, som må være en naturlig del av den du er eller tilegnes ute i praksis. For eksempel brannslukking i klasserommet, en elev som har en dårlig dag eller som har vært ute for noe i friminuttet. Da spiller personligheten en rolle, så må en rett og slett prøve å seg litt fram, tenker jeg. Det må også utvikles over tid.

Å gi av seg selv

Vrålid tror yrket for mange også krever en tilpasning som menneske, noe hun erfarte da hun ga for mye av seg selv i klasserommet.

— Jeg ble fortalt en gang at jeg måtte finne meg en læreridentitet som var levelig for meg selv, og for elevene mine. Fordi jeg ble aldri fornøyd med arbeidet mitt og la altfor mye i lærerrollen.

— For mye ..?

— Ja, og praksislærer var redd for at det kom til å ta knekken på meg og at det ikke var bærekraftig. Det er utfordrende å høre, fordi en vil jo bare være god, men da kommer det til å sprenge min kapasitet en dag.

Nettopp vektingen mellom privatliv og jobb er noe Vrålid tror er vanskelig å lære før man erfarer det selv.

— Det er kanskje en svak side ved meg at jeg går for dypt inn i ting. Da kan konsekvensen være at det går utover privatlivet. Så jeg må finne en balanse, og det tror jeg at jeg kan finne etter litt prøving og feiling, forteller Vrålid.

Martine Engelsen Vrålid fikk beskjed om at hun gikk for dypt inn i ting. Hun er engasjert, men hvor går grensen for hennes læreridentitet? Til høsten skal hun ut i lærerhverdagen.

— De barna du bekymrer deg for

Denne balansen behøves når lærere møter de aller mest krevende sidene av yrket. Og disse sidene er ifølge førsteamanuensis Hølland neppe mulig å unngå.

— Du kommer til å få elever du bekymrer deg for. Kommer eleven til å gå hjem og skade seg nå? Hva gjør du da, hvor går grensene for meg? Når kan jeg si at jeg ikke er på jobb lenger? Jeg er veldig opptatt av at det er det du som bestemmer for deg. Og jeg tror ikke du kan sette grensene før du erfarer hvordan det fungerer, sier Hølland.

Derfor lærer studentene også om systemet rundt skolen, de som kobles på ved episoder eller problemadferd.

— De møter aktører i feltet, som BUP, barnevernet, helsesykepleiere og politiets forebyggende enhet. Studentprester som kommer og snakker om å møte barn i sorg. De får noen drypp underveis. Så er det en grense for hvor mye som lar seg forberede når det gjelder sånne ting.

— Man må bli trygg på seg selv?

— Det er jo også grunnen til at vi har progresjon i praksisen. Første gangen har de bare observasjon, så er de ute i fem uker på våren, der de blir tett fulgt opp, sier Hølland.

«Urimelige» foreldre

— Hva med foreldre, har studenter i praksis mye kontakt med dem?

— De skal være med på foreldrekontakt, men helst ikke i de tøffe sakene. Fordelen med såpass mye praksis er at de får en smakebit på sånne opplevelser. De skal ha vært i foreldremøte, så skal de ha vært gjennom utviklingssamtale minst én gang.

— Det ryktes at ikke alle foreldre er like enkle å forholde seg til?

— Det kan være den største utfordringen som lærer. Fordi de kan bli så «urimelige» på sine barns vegne at det blir grenseoverskridende. Og det kommer du som lærer til å møte. Det hjelper å tenke at det er foreldrenes jobb og plikt å være urimelige på sitt barns vegne. De er på en måte sitt barns advokat og har all rett til å være uprofesjonelle. Så må vi lære å være de profesjonelle, sier hun.

Ét eksempel er hvordan hun lærer studentene sine å møte vanskelige e-poster fra foreldre.

— Da er det viktig å holde hodet kaldt. Ofte erfarer vi at det er lurt å ikke svare skriftlig, men heller ta en prat når de treffer dem. Det viktige er å dempe konfliktnivået.

En som rommer alt

At læreryrket krever mye er ingen hemmelighet. Slik kan praksisen bidra til at studenter finner ut om rollen som lærer egentlig passer for dem.

— Når lærerstudenter slutter i studiene, er det gjerne i forbindelse med at de har vært i praksis. Det er helt greit.

— Slik at praksisperioden fungerer som en slags sortering?

— Ja, sier Hølland.

Martine Engelsen Vrålid valgte å fortsette, men har likevel kjent på presset ved å være lærer.

— Jeg vil jo alltid strekke til, men lærerhverdagen har vist meg at man ofte må nøye seg med at noen ting er «godt nok». Du får ikke alltid til å gjøre mer, og det tror jeg kommer av et press om at læreren skal være alt. En skal være noen som rommer alt og som står med utstrakte armer, sier hun.

— Og det er noe som må erfares.

Powered by Labrador CMS