Stipendiat til salgs

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Høres dette ut som en annonse for en vare? Kanskje en bil? Ikke helt? 

Men dette kan være stikkord som representerer fremtiden mange ferdigutdannede forskere kommer til å møte. Et globalt arbeidsmarked, med en global konkurranse om publisering og lønn, krever at man evner å markedsføre seg selv.

Debatt ● Einar Bratteng

Akademia skal ikke være for alle – en provokasjon

Nylig deltok jeg på en internasjonal konferanse hvor en av deltakerne spurte meg: «Hvem er du som forsker og hva bringer du til forskningsverdenen?» Bak kaffekoppen forsøkte jeg å skjule min forbauselse over spørsmålet, og mangelen på et godt svar.

Å vise fram hva en bidrar med til forskningsverdenen og samfunnet har blitt en nødvendighet. Dette er særlig tydelig etter inntoget av kunstig intelligens — for hvis en datamaskin kan gjøre oppgaver som en forsker gjør, hva skal vi med forskeren da? 

Det å kunne utdanne seg som forsker er et privilegium. Spesielt i Norge, hvor lønn og rettigheter følger med tilværelsen som stipendiat. I mange andre land er det ingen lønn, få rettigheter og skyhøy studieavgift. Regningen for dette privilegiet tas av skattebetalerne. En slik ordning forplikter oss til å løse utfordringer i samfunnet og bidra med noe positivt. Ikke minst ligger forpliktelsen i å kunne vise fram hva forskningen faktisk har fått til og hvorfor den er nyttig. 

Tidligere holdt det å ha en oppdatert publiseringsliste, men i dag forventes det ikke bare at man skal være forsker, man skal også kunne markedsføre seg selv. For å kunne være ens egen markedsfører, må man ha et bevisst forhold til sin egen forskeridentitet.

Debatt ● Erika Eidslott

Kan man ønske seg mer i en jobb? Stipendiatlivet er ikke bare negativt

Identitet som blivende forsker utformes gjerne i løpet av ens egen stipendiatperiode, som for de fleste varer 3—5 år. Mye spiller inn: Prosjekter man deltar i, metodene man benytter, forskningen man utfører, nettverket man bygger — alt dette former ens identitet og hvordan man blir sett på som en fremtidig forsker. 

For mange vil mye i stipendiatperioden være forhåndsbestemt i prosjektene de deltar i. Det kan være forhåndsbestemt hvordan prosjektet er utformet, hvilke metoder som skal brukes, til og med forskningsspørsmålene den enkelte stipendiat skal stille. Når andre har lagt grunnlaget for forskningen, blir det enda vanskeligere å finne en egen identitet.

Erfaringsmessig har de fleste, inkludert meg selv, hatt et ubevisst forhold til denne prosessen, uten for mye refleksjon rundt temaet. Men det er nettopp denne bevisstheten og refleksjonen som er viktig. Enhver som starter på et stipendiatløp og en forskerkarriere bør stille seg spørsmålet om hvem man ønsker å bli som forsker og hva man ønsker å bidra med.

Etter konferansen begynte jeg derfor å tenke på hvordan jeg skulle svare på disse spørsmålene neste gang. Nysgjerrig, tverrprofesjonell, alltid på utkikk etter innovative forskningsmetoder.

Det er ord som beskriver min identitet som forsker. Hvilke ord beskriver din?

Debatt ● Ingvild Bergom Lunde

En postdoktors råd til nye stipendiater