Studentkrisepakken er verken godt begrunnet eller samfunnsøkonomisk lønnsom

Leder for Høyres studenter, Andreas Oftedal, går langt i å forsvare studentkrisepakken. Her får studenter lån i stedet for dagpenger som alle andre.

Samtidig har regjeringen redusert arbeidsgivers lønnsplikt under permittering fra femten til to dager, slik at staten dekker lønn for dag 3–20. Det er uklart hvordan dette slår ut for studentene, men sammenhengen i vedtakene tyder på at de ikke omfattes. Resultatet er at regjeringa over natta påførte studenter et massivt inntektstap.

Oftedal hevder at det er «vesentlige skiller» mellom studenter og andre arbeidstakere. Jeg er uenig, og har tidligere skrevet en kritisk vurdering av lovgivers begrunnelse for skillet. Studenter oppfyller langt på vei det faktiske innholdet i vilkåret «reell arbeidssøker», slik at det først og fremst er et definisjonsspørsmål.

Videre skriver Oftedal: «Mens faste arbeidstakere får dagpenger av staten, får studentene tilbud om lån.» Dette bygger på en misforståelse. Dagpengereglene skiller ikke mellom faste og midlertidige ansatte. Sitatet illustrerer hvordan innlegget er blottet for en vesentlig nyanse: Verken studenter eller arbeidstakere er homogene grupper.

Du har 19 år gamle arbeidstakere med deltidsjobb og friår, og 30 år gamle studenter med forsørgerbyrde og gjeld. Du har de som jobber fulltid og studerer ved siden av, og de som studerer fulltid og arbeider ved siden av. Felles for alle er at de er avhengige av inntekt for å få budsjettet til å gå opp.

I dag kommer imidlertid studenten med fulltidsjobb og unge vesentlig dårligere ut enn 19- åringen med friår. Det er vanskelig å se gode grunner for en slik forskjellsbehandling. Førstnevnte har jo blant annet bidratt i vesentlig større grad til statskassa. Det står imidlertid rett ut i rundskrivet til folketrygdloven at studenten i slike tilfeller må velge mellom dagpenger eller å avlegge eksamen.

Økonomisk krisepakke til studentene

Ny milliard inn i studentkrisepakken

Dette bringer meg over til Oftedals andre viktige poeng; nemlig at man som student «bygger opp kompetanse som gir langsiktige fordeler i arbeidslivet». Hvilken relevans dette har for studentenes manglende sikkerhetsnett er vanskelig å se, men reglene er uansett i direkte strid med formålet. Arbeidstakere som studerer må trekke seg fra eksamen for å få dagpenger. Dette medfører at fremtidens skattebetalere ikke får viktig og nødvendig kompetanse for å kunne opprettholde en bærekraftig velferdsstat.

Argumentet om at stipendstøtte ikke utgjør noen forskjell for studentene før lånet skal tilbakebetales, er svakt. Dette vil jo gjøre seg gjeldende for alle som har behov for støtte fra fellesskapet. At studentkrisepakken sikrer studentene rask kapital er heller ikke et godt argument mot stipendstøtte. Et omgjøringslån tar neppe lengre tid i utbetalingsfasen.

Med dette står vi igjen med en fundamental forskjellsbehandling av arbeidstakere som verken er godt begrunnet eller samfunnsøkonomisk lønnsom. Da er det ikke rart at befolkningen reagerer. Studenter betaler skatt og trygdeavgift som alle andre. Da skulle det bare mangle at de får de samme rettighetene.