Debatt ● Tord Dale
SV og NLAs plass i kunnskapssamfunnet
Dersom statens finansiering gjøres avhengig av ideologisk samsvar med skiftende politiske majoriteter, etableres en presedens som er problematisk både for minoriteter, for akademia og for demokratiet.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
SV foreslår i sitt alternative statsbudsjett å kutte nesten hele statstilskuddet til NLA Høgskolen. Begrunnelsen er uenighet med deler av skolens verdigrunnlag, med særlig referanse til skeives rett til å inngå ekteskap.
Forslaget reiser en større prinsipiell diskusjon om akademisk frihet, livssynsmangfold og forholdet mellom stat og utdanningsinstitusjoner i et demokratisk samfunn.
Norge har en sterk tradisjon for at rettighetskamper vinnes gjennom åpen debatt, kunnskap og overbevisning — ikke gjennom å frata aktører økonomisk grunnlag. Dette gjelder også kampen for skeives rettigheter, som også har vært en stor del av mitt politiske liv.
Fremskritt som kommer av argumenter som vinner frem i samfunnets etiske bevissthet er langt mer bærekraftig, enn å ta fra motstandere eksistensgrunnlaget.
Så lenge jeg har fulgt SV har de strevet med en slags indre konflikt med det kristne Norge. Kritiske til dogmer, men mer til felles etiske arven som har formet store deler av norsk samfunnstenkning enn mange andre partier.
Det er relevant å minne SV om den rollen kristne undervisningsmiljøer har hatt i norsk historie. Reformasjonen og den påfølgende leseopplæringen på 1600- og 1700-tallet var et frigjøringsprosjekt. Målet var å gi vanlige mennesker tilgang til tekst og tolkning, ikke å la presteskapet sitte med definisjonsmakten. Dette arbeidet la grunnlaget for den brede lese- og skrivekompetansen som senere gjorde folkestyret mulig.
Mange av de aktørene som i dag driver kristne utdanningsinstitusjoner, står i en tradisjon som har handlet om kunnskapsdeling, sosial løfting og menneskeverd.
Det er grunn til å anta at SV og NLA, til tross for uenigheter, deler flere grunnverdier enn det som fremkommer i debatten. NLAs utdanninger bygger på inkludering, sosialt engasjement, profesjonsetikk og arbeid med sårbare grupper — verdier som står nært mye av SVs samfunnsforståelse.
En mer helhetlig vurdering av institusjonen ville gitt et rikere bilde, enn den litt fordomsfulle tilnærmingen som det å i praksis er å legge ned hele høyskolen.
Det betyr ikke at slike institusjoner skal skjermes fra kritikk. Men kritikk bør rettes mot praksiser og holdninger, ikke mot institusjoners eksistensrett.
Dersom statens finansiering gjøres avhengig av ideologisk samsvar med skiftende politiske majoriteter, etableres en presedens som er problematisk både for minoriteter, for akademia og for demokratiet. En slik utvikling kan gjøre det vanskeligere å bevare et mangfold av perspektiver — også de perspektivene SV selv ofte har kjempet for å gi rom til.
I stedet for å svekke rommet for uenighet, bør vi utvide det. Et kunnskapssamfunn trenger institusjoner med ulike faglige tradisjoner og livssynsmessige ståsteder. Det er gjennom møtet mellom disse — og gjennom friksjon og kritikk — at et tolerant og mangfoldig samfunn opprettholdes.
Derfor bør diskusjonen om NLA ikke handle om hvorvidt vi er enige i alle deler av skolens verdigrunnlag, men om hvilke prinsipper som skal styre statens forhold til frie utdanningsinstitusjoner.
Historisk har Norge stått sterkest når vi har valgt å forsvare retten til uenighet — også når uenigheten har vært krevende. NLA er en godkjent og akkreditert utdanningsinstitusjon, etter lover og forskrifter SV selv har vært med på å forme.
De gjentatte forslagene om kutt av støtten til NLA blir slik noe respektløst ovenfor institusjonen og dets ansatte. Og det er på tide at SV legger det til side i sine fremtidige budsjett.
