Debatt ● Olav Torvund

Tilgang til masteroppgaver

Studenter kan ha mange grunner til ikke å ville offentliggjøre sine masteroppgaver. Det mener jeg vi skal respektere.

Vi kan ikke vente at det i hver masteroppgave vil fremkomme noe virkelig nytt, skriver kronikkforfatteren. — Jeg betrakter slike oppgaver som eksamensarbeider og ikke som forskningsarbeider.
Vi kan ikke vente at det i hver masteroppgave vil fremkomme noe virkelig nytt, skriver kronikkforfatteren. — Jeg betrakter slike oppgaver som eksamensarbeider og ikke som forskningsarbeider.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mange medier har gransket kjente folks masteroppgaver i jakt på plagiat. Flere har med en viss frustrasjon kommentert at de ikke har fått tilgang til Trond Giskes masteroppgaver. Nå har VG fått den, og har gjort den tilgjengelig. 

VG spør Giske:

«Med offentlighetsloven i hånden hadde vi etter hvert fått tilgang til den fra NTNU, hvor du har tatt masteren?»

Det er ikke åpenbart at de burde ha fått slik tilgang.

I offentlighetsloven § 26 første ledd, første punktum, står det:

«Det kan gjerast unntak frå innsyn for svar til eksamen eller liknande prøve og innleverte utkast til konkurranse eller liknande.»

Her kommer et spørsmål på spissen: Er en masteroppgave et forskningsarbeid eller et eksamensarbeid? En masteroppgave i dagens system kan ikke alltid sammenlignes med tidligere tiders hovedoppgaver eller magisteravhandlinger. Hos oss ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, kan studentene velge mellom å skrive en masteroppgave til 30 eller 60 studiepoeng, hvilket vil si et eller to semester. De fleste velger den lille til 30 studiepoeng.

Her kommer et spørsmål på spissen: Er en masteroppgave et forskningsarbeid eller et eksamensarbeid?

Olav Torvund

Når alle skal skrive masteroppgaver kan ikke temavalget alltid bli veldig originalt og kvaliteten kan variere ganske mye. Noen temaer blir «motetemaer» som veldig mange vil skrive om. Slike oppgaver har vanligvis ikke reelle forskningskvaliteter, og det kreves heller ikke. En slik oppgave skal først og fremst vise at studenten er i stand til å behandle et tema av et visst omfang med tilstrekkelig dybde, og på en faglig forsvarlig måte. 

Vi kan ikke vente at det i hver oppgave vil fremkomme noe virkelig nytt, som ikke andre som har skrevet om det samme temaet også har kommet til. Jeg betrakter slike oppgaver som eksamensarbeider og ikke som forskningsarbeider, selv om de beste kan ha forskningskvaliteter. Slike masteroppgaver blir en form for stor hjemmeeksamen. Det er doktorgraden, ikke mastergraden som er forskerutdannelse.

Studenter kan ha mange grunner til ikke å ville offentliggjøre sine masteroppgaver. Noen har ambisjoner om å bearbeide oppgaven og publisere den som en artikkel eller kanskje en bok, og vil ikke risikere å bli møtt med at dette har vært offentliggjort før. Andre er kanskje ikke så stolte av det de fikk til, selv om de ikke har jukset. 

Det mener jeg vi skal respektere. Vi har ikke krav på å få tilgang til alt som en forfatter, her forfattere av masteroppgaver, ikke ønsker å offentliggjøre. Dette gjelder også det som er levert til bedømmelse for en akademisk grad. Middelmådige og dårlige masteroppgaver blir uansett bare støy i kunnskapsbasene.

Noe annet er at innleverte oppgaver bør være tilgjengelige for institusjonenes plagiatkontroll. Magnus Stray Vyrjes kommentar om dette reiser flere vanskelige spørsmål som jeg ikke går nærmere inn på i denne sammenhengen.

Powered by Labrador CMS