Debatt ● Jan Erik Frantsvåg
Utlevering av masteroppgaver
Det finnes hjemmel for UH-institusjoner å unnta masteroppgaver offentlighet, men kun dersom innholdet tilsier at det bør gjøres. En masteroppgave er ment å være en trening i vitenskapelig aktivitet — og god vitenskap bedrives ikke bak lukkede dører.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg leser i Nettavisen nyheter at Trond Giske nekter å utlevere sin masteroppgave fra NTNU. Med den pågående jakten etter mulige overtramp fra politikere kan jeg godt forstå at man ikke ønsker å delta i den leken, men dette reiser noen spørsmål som akademia bør tenke over.
Det har vært tradisjon fra gammelt av at slike oppgaver skulle overleveres institusjonens bibliotek for videre utlån, men det har også vært en tradisjon med at kandidater har kunnet motsette seg slik utlånsvirksomhet og krevd oppgaven «klausulert» som det het i de gode gamle dager. Jeg ser at Nettavisen bruker begrepet båndlagt, det var et nytt begrep for meg.
Det har også vært en tradisjon med at kandidater har kunnet motsette seg slik utlånsvirksomhet og krevd oppgaven «klausulert» som det het i de gode gamle dager.
Jan Erik Frantsvåg
Jeg har vært engasjert i arbeidet med vårt vitenarkiv Munin, og slike problemstillinger har vært diskutert også hos oss. I et vitenarkiv gjøres innholdet fritt tilgjengelig på nett, alle kan lese. Etter drøftinger med våre jurister, ble det klart at studentene kunne motsette seg slik tilgjengeliggjøring på nett, i kraft av sin opphavsrett. Det ble antatt at masteroppgaver per definisjon har såkalt verkshøyde, slik at de omfattes av opphavsretten.
Det ble også klart at institusjonen «klausulering» ikke hadde noe rettsgrunnlag. Det som er rettsgrunnlaget, er offentleglova (Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd 2006-05-19-16). En masteroppgave er å forstå som et dokument som er kommet inn til institusjonen, og spørsmål om offentlighetens tilgang må behandles etter reglene i denne loven. Det er vel å merke institusjonens ansvar å forvalte dette, studentens ønsker har de facto ingen plass i saksbehandlingen så langt jeg kan finne i loven.
Loven gir institusjonen muligheter til — eller endog i noen situasjoner plikt til — å unnta en masteroppgave offentlighet, på grunn av oppgavens innhold. Dette kan ha med forretningshemmeligheter, persondata osv. å gjøre. Det finnes også i §26 en hjemmel for å unnta eksamensdokumenter fra offentlig innsyn, den hjemmelen kan benyttes i Giskes tilfelle.
Men loven krever at institusjonene praktiserer merinnsyn (§11), det bør i praksis tilsi at en masteroppgave kun kan unntas offentlighet dersom innholdet tilsier at det bør gjøres.
Kandidatene er ikke underlagt offentleglova, det er det institusjonene som er. Og det er de som er rette adressat for en slik henvendelse, i hvert fall når kandidaten sier nei.
Jan Erik Frantsvåg
Enhver journalist bør kunne kontakte et universitet og be om å få utlevert/lånt i det minste et papireksemplar av en masteroppgave — og få ønsket oppfylt, med mindre institusjonen kan påvise en hjemmel for å unnta den offentlighet, når det er tatt hensyn til lovens krav om meroffentlighet. Henvender man seg til kandidaten, er denne i sin fulle rett til å nekte å utlevere sine eksemplarer — kandidatene er ikke underlagt offentleglova, det er det institusjonene som er. Og det er de som er rette adressat for en slik henvendelse, i hvert fall når kandidaten sier nei.
I den utstrekning en masteroppgave er ment å være en trening i vitenskapelig aktivitet, synes det merkelig om institusjonene skulle legge seg på den linje at slike oppgaver helst ikke skal tilgjengeliggjøres — god vitenskap bedrives ikke bak lukkede dører.
