Debatt ● Kristian Gundersen
Trumfer feminisme alt?
Når man vet hvor skarp konkurransen er for å få penger er det klart at man tar en risiko om man ikke tar med kjønn selv der det ikke er naturlig.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor em. Johanne Sundby skriver et innlegg i Khrono 30. september som er ment å være et tilsvar til uttalelser om kjønnsperspektivet i forskning jeg ga i et intervju 22. september.
Oppslaget tillegger meg meninger jeg ikke har. Jeg har aldri ment at kjønn ikke kan være en interessant vitenskapelig variabel i mange typer forskning (biologi, medisin, sosiologi, psykologi osv.)
Men kjønnsforskerne er mer grådige enn som så, de mener kjønnsperspektivet alltid skal med i søknader til Forskningsrådet og mange andre steder. Når man vet hvor skarp konkurransen er for å få penger er det klart at man tar en risiko om man ikke tar med kjønn selv der det ikke er naturlig.
Innenfor helsefeltet er det imidlertid mange andre forskjeller som er minst like viktige som kjønn. For eksempel har sosioøkonomiske forhold dramatisk betydning for helse. I Oslo sier kun 30 prosent av de som har dårlig råd at de har god helse, mens 90 prosent av de med god råd sier det samme, men jeg har ikke sett noe krav om at klasseperspektivet alltid skal med når man søker Forskningsrådet om penger.
Denne diskusjonen er naturligvis bredere enn kjønnsperspektivet innen forskning. For eksempel benyttes radikal kjønnskvotering ved valg på norske universiteter, altså trumfer kjønn demokratisk tillit og alle andre vurderinger av kandidatenes kvalifikasjoner.
Ved UiO har styret to representanter for de fast vitenskapelig ansatte. Uansett demokratisk oppslutning eller kvalifikasjoner, krever loven at det skal være én av hvert kjønn. Som mangeårig styrerepresentant har jeg erfart at det er viktigere med faglig bredde, det bør være med en HumSam forsker og en MedNat forsker som kan dekke de store ulikhetene i disse feltene. Jeg skulle gjerne hatt flere representanter fra ulike fagtradisjoner, men slik det er, hvorfor skal kjønn gå foran alt annet?
På undervisningssiden har også kjønn fått en enestående politisk stilling. Jeg har opplevd forslag i universitetsstyret om at kjønn burde bli en del av alle fag. Kvinner dominerer tallmessig nesten alle studier inkludert Sundbys eget, der over 70 prosent av medisinerstudentene nå er kvinner.
Ved NTNU innførte ledelsen kjønnspoeng på prestisjestudiet Industriell økonomi fordi det var en beskjeden overvekt av gutter (60 prosent). Effekten av kjønnspoengene ble at ved neste opptak var 60 prosent kvinner, uten at kvinneoverskuddet synes å bekymre ledelsen. Men det førte til at en mannlig student skiftet kjønn for å komme inn.
Jeg skulle gjerne hatt flere representanter fra ulike fagtradisjoner, men slik det er, hvorfor skal kjønn gå foran alt annet?
Gutter er ofte interessert i teknologi og kanskje det er bedre å slippe dem inn der enn å prøve å få flere gutter til å interessere seg for omsorgsyrker? Kvinnene har vært i flertall blant studentene siden 1995, og det har økt siden. Men i de mange debatter og handlingsplaner jeg har vært med på i de etterfølgende 30 årene har fokus ensidig vært på å øke kvinneandelen på noen få enkeltstudier der menn har vært i flertall.
Det har aldri dreiet seg om menns interesser, og heller ikke om at det snart ikke finnes mannlige psykologer; ved samordna opptak i 2023 var 76 prosent kvinner. Dette er nok et fag der mannlige pasienter kanskje finner større forståelse hos andre menn enn hos kvinner. Lesning av ulike «klara klok» spalter i avisene har bestyrket meg i dette.
Spørsmålet er altså ikke om kjønn er en av flere viktige kategorier i en del fag, men om hvor lenge vi skal opprettholde et feministisk primat?
