Universitetene nekter å gjøre som storforlag sier

De store, vitenskapelige forlagene krever sperrefrist på artikler som norske forskere har produsert.

Forlaget Wiley krever for eksempel at institusjonene venter mellom ett og to år med å legge ut artiklene for gratis lesing. 

 — Det synes vi ikke noe om. Vi mener det er forfatterne selv som eier innholdet de selv har produsert. Og det er vi, som institusjon, land og gjennom Norges forskningsråd, som har betalt for dette, sier bibliotekdirektør Hege Undem Store ved OsloMet.

OsloMet og andre universiteter og høgskoler velger rett og slett å ignorere sperrefristene til forlagene. 

Men det er ikke sikkert de har loven på sin side. Artikkelforfatterne er bundet av avtalen de inngår med forlaget, påpeker ekspert på opphavsrett Olav Torvund. 

40.000 kroner for én artikkel

Dette er aktuelt fordi norske forskere i 2025 mistet tilgangen til nesten 1300 såkalte hybrid-tidsskrifter fra storforlaget Wiley. Forskningsinstitusjonene og forlaget ble nemlig ikke enige om en ny avtale.

Det innebærer at man må betale en avgift for å gjøre artiklene åpent tilgjengelig i Wiley-tidsskriftene. Ellers havner de bak en betalingsmur. Avgiften er typisk rundt 40.000 kroner per artikkel.

Men å betale en engangssum for å gjøre en artikkel tilgjengelig, er nok i de fleste tilfeller lite aktuelt. Det er Norges politikk at all offentlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig. 

Slik omgår de problemet 

Universitetene og høgskolene omgår problemet ved at deres ansatte legger ut det aksepterte artikkelmanuskriptet i institusjonens vitenarkiv, der de er gratis å lese.

Dermed ligger artikkelen bak betalingsmur i tidsskriftet, men samme manuskript (men uten forlagets formatering av teksten) ligger gratis i vitenarkivet. 

Universiteter og høgskoler har vedtatt såkalte «rettighetsstrategier» som fastslår at artiklene de ansatte publiserer kan eller skal legges i disse arkivene, uten sperrefrist.

I OsloMets strategi står for eksempel:

«Vitenskapelige artikler skal gjøres åpent tilgjengelig i institusjonens vitenarkiv på publiseringstidspunktet.»

Men slik umiddelbar «selvarkivering» av lukkede artikler er altså i strid med forlagenes vilkår og retningslinjer.

Wiley har denne policyen om selvarkivering:

«Det er en sperrefrist på 12—24 måneder før det er tillatt å selvarkivere den aksepterte versjonen av artikkelen».

Khrono har kontaktet forlaget Wiley med spørsmål om hvordan det stiller seg til norske institusjoners praksis. Det har foreløpig ikke besvart vår henvendelse.

Flere har sperrefrist

Andre forlag enn Wiley krever også sperrefrist. 

Men problemstillingen er mindre aktuell for forlag som institusjonene har tidsskriftavtaler med, og de har betalt forlaget for å gjøre artiklene åpent tilgjengelige i tidsskriftene. 

Elseviers tidsskrifter har sperrefrister på mellom et halvt og tre år.

I Taylor & Francis-tidsskrifter kan du fritt dele manuskriptet på egen nettside og i sosiale medier, men det er sperrefrist på å publisere i institusjonens arkiv.

Begge disse forlagene har norske institusjoner såkalte publiser og les-avtaler med. 

SIKT

Ny avtale med Elsevier kan gi store innsparinger

— Gir fra seg rettigheter

— Det handler om at vi ikke aksepterer at forfatterne gir fra seg rettigheter til forlagene. Det handler om å forvalte det eierskapet vi mener forfatterne har til sitt eget innhold. Dette gjør også at våre forskere har mulighet til å publisere og samtidig tilfredsstille kravene til åpen publisering, sier Hege Undem Store ved OsloMet

Hvis det blir bråk med forlaget, er det universitetet som tar ansvaret.

Hege Undem Store sier ingen forlag har reagert på praksisen deres så langt.

— Kan det tenkes at de stilltiende aksepterer det?

— Det blir spekulasjoner. Men det er litt vanskelig å se for seg at et vitenskapelig forlag skal sette hardt mot hardt og gå til sak mot dem som leverer det de faktisk lever av, sier hun.

Hun understreker at forlagene tilbyr tjenester OsloMet synes det er verdt å betale for, og nevner organisering av fagfellevurdering, redaktører, plattform for distribusjon, markedsføring og layout. 

— Men å holde tilbake resultater av offentlig finansiert forskning kan vi ikke være med på.

Ekspert: — Er bundet av avtale

Kan forlagene kreve sperrefrist?

Jussprofessor og ekspert på opphavsrett Olav Torvund skriver til Khrono:

— Hvis man som forfatter har inngått en avtale med et tidsskrift, så er man bundet av den. Eventuell rettighetserklæring overstyrer ikke dette, så man kan ikke gjøre artikkelen tilgjengelig på en måte som strider mot avtalen.

Han understreker at det ikke er nok å bare ha sendt inn artikkelen, man må også ha godtatt betingelsene.

Ifølge den norske åndsverkloven må en slik avtale klart gi uttrykk for dette. 

Et annet spørsmål, som ikke er enkelt, er om avtalen reguleres etter norsk eller et annet lands rett.

— Tilsidesetter sperrefrist 

Andre institusjoners rettighetsstrategier har lignende formuleringer som OsloMet.

NMBU fastslår i sin strategi at «eventuelle sperrefrister gitt av forlagets lisensavtale tilsidesettes av rettighetsstrategien».

På Nord universitets nettside står at forskerne «alltid kan gjøre en versjon av sine vitenskapelige tidsskriftartikler åpent tilgjengelig umiddelbart» i universitetets vitenarkiv.

Hos Universitetet i Stavanger heter det at alle «plikter å egenarkivere akseptert fagfellevurdert versjon av vitenskapelige artikler», og at sperrefrist «ikke lenger er akseptabelt».

— Hva Wiley gjør, må de svare på

— Alle våre forskere skal egenarkivere i vårt arkiv, sier bibliotekdirektør Sigurd Eriksson ved NTNU.

Han understreker at for lukkede tidsskrift gjelder dette manuskriptet tidsskriftet har godkjent for publisering, og ikke selve artikkelen som tidsskriftet har publisert. 

For artikler som er publisert med åpen tilgang, skal den publiserte versjonen arkiveres.

— Dette er i strid med det Wiley krever? 

— Jeg ønsker ikke å kommentere hva Wiley krever, det må Wiley selv svare for. Men jeg registrerer at flere og flere forlag aksepterer at selvarkivering uten sperrefrist er en rettighet. Vi forholder oss til vår rettighetsstrategi og mener den står seg. Den gjør at våre forskere beholder rettighetene til sitt arbeid. Så får det nesten være opp til Wiley å være uenig i det.

Bibliotekdirektør Maria-Carme Torras-Calvo ved Universitetet i Bergen istemmer:

— Hva Wiley gjør, må de svare på. Vi har en rettighetsordning der vitenskapelige artikler kan gjøres åpent umiddelbart. Og det er fordi det er mål og ambisjoner i Norge om åpen forskning, samtidig som UiBs forskere står fri til å velge hvor de ønsker å publisere. Blant annet er Forskningsrådet veldig tydelige på åpen og umiddelbar tilgang, når man får finansiering fra dem, sier hun.

NY STUDIE

20.000 forskere publiserer usannsynlig mange artikler