Universitetet som velferdskontor

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi gir studentene stadig mer støtte, hjelp og tilrettelegging. Men hva om det vi tilbyr ikke er det de trenger? Og kanskje er det nettopp den pedagogiske trygghetskulturen ved dagens universiteter som hindrer unge i å utvikle seg?

Studentenes psykiske helse er svekket. SHoT 2022 (Studentenes helse- og trivselsundersøkelse) gir oss et urovekkende bilde: Rundt 35 prosent rapporterer om alvorlige psykiske plager – en dobling siden 2010. 

En tredjedel opplever ofte eller svært ofte ensomhet. Én av fire har hatt selvmordstanker, og én av fem har skadet seg selv eller vurdert det og mange kjenner lav tilhørighet til fagmiljø og medstudenter. 

Hele 31 prosent av studentene vurderer sin livskvalitet som litt under middels eller dårligere.

STUDENTER OG PSYKISK HELSE

Tar grep for å forebygge selvmord: — Går ikke rundt grøten

Tallene fra SHoTs tilleggsundersøkelse i 2023 forsterker dette mørke bildet: Hele 67,3 prosent av de kvinnelige studentene og 53,6 prosent av de mannlige studentene oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av livet.

Dette er ikke tilfeldig. Det er et resultat av en utvikling hvor samfunnet har gjort unge mennesker mindre robuste enn tidligere generasjoner. Gjennom fysisk overbeskyttelse i den virkelige verden og uregulert digital eksponering, har vi skapt usikre selvbilder og lav toleranse for motstand hos det som refereres til som generasjon Z.

Dette beskrives grundig av sosialpsykolog Jonathan Haidt i boka Generasjon angst (2024). Dagens unge har blitt skjermet for ubehag, konflikt og risiko i hverdagen og i den fysiske verden, samtidig som det har vært tilnærmet fritt fram på sosiale medier og på nettet for øvrig. Evolusjonspsykologien viser at nettopp motstand i den virkelige verden er helt nødvendig for utvikling, at det er slik robusthet dannes – gjennom konkrete fysiske og sosiale erfaringer som både utfordrer og gir mestring. 

Debatt ● Mari Langmyr

Vi risikerer å få en generasjon studenter uten evne til å møtes ansikt til ansikt

Motstand på nett – i form av manglende likes, digitalt stress, sosiale mikrodrama og lignende – gir ikke noe av dette, det bidrar tvert imot til hjelpeløshet og frykt. Det fører barn og unge bort fra den medfødte nysgjerrigheten, risikosøkingen, utfordringen av grenser og behovet for å mestre omgivelsene gjennom aktivt samspill med den virkelige verden. 

I stedet får vi utslag i økt angst, depresjon, overfølsomhet og søken etter beskyttelse – altså det motsatte av mestring. Det etableres en trygghetskultur hvor det avgjørende blir å unngå eksponering for feil, fare og avvisning.

Nå er denne generasjonen studenter. De kommer til universitetet med lavere toleranse for motstand. Hvordan møter vi dette? 

Skal vi skjerme dem ytterligere – eller skal vi skape rammer for utvikling, der motstand ikke unngås, men forstås som nødvendig?

Har universiteter og høgskoler begynt å ta mer hensyn til studentenes følelser enn deres faglige og personlige vekst? Risikerer vi å tilpasse pensum, vurderingsformer og tilbakemeldinger etter emosjonelle reaksjoner heller enn til intellektuelle utfordringer? 

I Generasjon angst beskrives et oppvekstklima der ubehag betraktes som signal om at noe er galt – i stedet for noe som kan håndteres, forstås og gi styrke. Hva skjer når vi tar denne logikken med inn i akademia?

Den såkalte wokeismen har mange sider, men kanskje representerer den mest ekstreme varianten kjent fra USA et slags ytterpunkt i denne utviklingen: En idé om at studenter skal beskyttes fra alt som utfordrer deres selvforståelse. Men hva skjer med kunnskapsproduksjonen hvis konflikt og uenighet blir sett på som krenkende? 

Psykisk helse

Over 5500 studenter kontaktet Mental Helses student­telefon

Hva slags utdanning blir det når ubehag sees som en feil – og ikke som en døråpner for erkjennelse?

Vi ser tegn til dette i Norge også: Et økende fokus på emosjonell komfort og forventninger om skånsom formidling. Vi risikerer i verste fall en undervisning som gradvis beveger seg bort fra faglige krav og mot emosjonell beskyttelse. Kan det være slik at vi har begynt å behandle studentene mer som brukere av et velferdstilbud enn som deltakere i et krevende, utviklende fellesskap? 

Universitetene har historisk vært arenaer for brytning, kritikk og fremvekst av nye ideer. Er vi i ferd med å gjøre dem til institusjoner for bekreftelse og regulering av ubehag?

Og hvis det stemmer: Hva skal til for at vi igjen forstår utvikling som noe som krever motstand? Kanskje handler det ikke om å tilby studentene mer støtte, men om å møte dem med høyere forventninger. Ikke som et press, men som ren tillit: Du kan mer og du tåler mer. Er det ikke nettopp gjennom uenighet at tanken skjerpes? Gjennom uro at ny forståelse vokser fram? Gjennom feil at mestring blir mulig?

Kanskje er det ikke trygghet, men kompleksitet og mangfoldighet, som danner grunnlag for både kunnskap og personlig vekst. Og kanskje er det vi – som institusjoner, lærere, foreldre og voksne i samfunnet – som må gjenreise ideen om utvikling som en langsom, krevende og utrygg prosess. 

For det er ikke de unge og studentene det er noe galt med. De er ressurssterke, engasjerte, emosjonelt våkne – og fullt i stand til å møte livets motstand, om de får muligheten til å vokse med den.

Spørsmålet er tvert imot om vi – de voksne, i barnehager, skoler, videregående og universiteter – har misforstått hva barn og unge faktisk trenger for å utvikle seg. 

studentliv

Mener arbeidspresset på studiene er helseskadelig

Har vi, i vår vilje til å gi beskyttelse, i stedet fratatt dem det som bygger styrke: ansvar for eget liv, motstand og muligheten til å feile og reise seg igjen? Utvikling forutsetter friksjon. Uten uenighet, ingen tanke. Uten uro, ingen vekst. Uten feil, ingen mestring.

Skal vi ta psykisk helse på alvor, må vi slutte å sykeliggjøre livet. Vi må skape miljøer som styrker unge mennesker, ikke bare lindrer deres symptomer. Ikke alt skal løses. Noe skal bare forstås. Noe skal bare leves.

Det er på tide at vi slutter å pakke inn livet for studentene og begynner å ta dem på alvor. Det er den som klatrer og faller som blir robust – ikke den som holdes nede fordi noe kan gå galt.

Debatt ● Kolbjørn Kallesten Brønnick og Julia Vigdal Esperås

Er studenter mindre resiliente enn før?