Velkommen til det internasjonale utdannings­markedet, Norge!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Med sin beslutning om å innføre kostnadsdekkende skolepenger for studenter utenfor EU/EØS med umiddelbar virkning i inneværende studieår, har den norske regjeringen gitt sine universiteter en smertefull nesestyver. Antallet nyregistrerte studenter fra utenfor EU/EØS falt med hele 80 prosent, enda kraftigere enn de 70 prosentene som opprinnelig var spådd av regjeringen. Og siden de oppståtte ledige plassene ikke ble besatt av norske studenter, som man kanskje håpet på, står universitetene overfor harde budsjettkutt. 

Dessverre fikk ikke universitetene mye tid til å forberede seg på denne nye virkeligheten. Ikke overraskende at de bare kunne se hjelpeløst på og telle tapene sine, ettersom ikke-EU/EØS-studenter holdt seg unna ved semesterstart. 

skolepenger

Nær 80 prosent av studentene forsvant

De få tiltakene som ble iverksatt som svar på den nye situasjonen, var først og fremst rettet mot kortsiktige praktiske forhold: Hvordan samle inn skolepenger fra bare en liten del av studentmassen? Hvordan håndtere de umiddelbare budsjettkuttene? Hva betyr dette for de programmene som er økonomisk og faglig mer avhengige av studenter utenfor EU/EØS enn andre? De ser ut til at de virkelige langsiktige konsekvensene ennå ikke har sunket inn. 

De norske universitetene har tradisjonelt sett på regjeringen for en hjelpende hånd i tider med utfordringer. I spørsmålet om finansiering av ikke-europeiske studenter har den imidlertid ikke gitt mye mer enn en lillefinger: et forslag til en stipendordning for 200 studenter fra en utvalgt gruppe utviklingsland som har blitt mottatt med unison skuffelse og kritikk i høringsrunden. 

studieavgift

Stipend: — Et lite plaster på et stort sår

Den nåværende følelsen av misnøye og bekymring blant universitetene er forståelig. Men i skrivende stund bestemmer en stor gruppe av betalingsdyktige internasjonale studenter seg rundt omkring i verden for hvor de skal starte sine studier høsten 2024. Universitetene bør legge sin frustrasjon til side nå og møte fremtiden, eller i det minste realiteten.

Viktige spørsmål må stilles. Er det grunn til pessimisme rundt Norges evne til å tiltrekke seg studenter utenfor EU/EØS under disse nye omstendighetene? Var norske universiteter kun attraktive for disse studentene fordi de leverte ‘gratis’ utdanning? Hva sier det om selvoppfatningen til norske universiteter hvis de tror at studentene vil holde seg unna hvis de må konkurrere på kvalitet istedenfor pris? Hva er igjen av det internasjonale klasserommet hvis det kun er befolket av norske og europeiske studenter? Kan norske universiteter strebe etter å være institusjoner i verdensklasse når de ignorerer talentmassene fra f.eks. Kina og India? 

Den gode nyheten er at man ikke trenger å se langt for å finne inspirasjon eller svar. Sverige, Danmark og Nederland har alle gått gjennom lignende prosesser, og hvis disse eksemplene i det hele tatt har vist noe, er det at disse landene og deres universiteter ser ut til å være mer selvsikre og robuste aktører på det internasjonale utdanningsmarkedet nå enn de var før studieavgiften ble innført. Ikke bare har gradsmobiliteten fra utenfor EU/EØS til disse landene kommet seg opp til, eller til og med overskredet, opprinnelige nivåer; studenter som betaler skolepenger har også vist seg å være bedre kvalifiserte og bedre motiverte. For mange universiteter har disse studentene også generert en velkommen ny strøm av inntekter. Sist, men ikke minst, tilbys det nå flere og mer relevante utdanningsprogrammer, og tjenester rettet mot internasjonale studenter har blitt betydelig bedre. 

Debatt ● Thomas B. Stangjordet

Handler inter­nasjonali­sering av høyere utdanning om bistand?

Samtidig viser erfaringene til de ovennevnte land at alt dette ikke skjer automatisk eller over natten. Overgangen til den nye virkeligheten krever hardt arbeid og utholdenhet. Vanskelige valg må tas og prioriteringer må settes. Investeringer må gjøres, for akkurat som i all annen virksomhet kommer kostnader før fortjeneste. Og ikke alle universiteter vil lykkes like godt med å snu situasjonen, siden hver markedsplass til syvende og sist har sine vinnere og tapere. Den viktigste lærdommen er at norsk høyere utdanningssektor må tenke gjennom sine internasjonaliseringsambisjoner på nytt for å reposisjonere norsk høyere utdanning i verden. Dette bør bunne i en økt bevissthet og bedre forståelse av det konkurranseutsatte miljøet det internasjonale studentmarkedet nå en gang er.

Reposisjonering av norsk høyere utdanning bør være en kollektiv innsats. Hvert universitet må finne sin egen nisje, utvikle sine egne styrker, formulere sine egne ambisjoner og rulle ut sine egne strategier. Imidlertid bør universitetene også undersøke hvor deres individuelle interesser sammenfaller med interessene til sektoren som helhet og hvor innsatsen kan samles. Samarbeid bør ikke begrenses til universitetene seg i mellom. Regjeringen har en nøkkelrolle å spille for å lykkes med eksport av norsk høyere utdanning til utlandet ved å støtte sektoren med kompetanse, veiledning og finansiering, på samme måte som den støtter landets andre kritiske eksportsektorer. 

Svenska institutet, som markedsfører Sverige og bygger relasjoner mellom Sverige og verden, spilte en viktig rolle i å profesjonalisere markedsføringsevnene til de svenske universitetene. Det danske direktoratet for høyere utdanning var ansvarlig for Danmarks iøynefallende tilstedeværelse på utdanningsmesser rundt om i verden. I Nederland dannet universitetene og utdanningsdepartementet et nytt partnerskap som muliggjorde utrullingen av en særegen og vellykket merkevare ‘Study in Holland’. Det ble åpnet såkalte ‘NESO (Netherlands Education Support Office)’ kontorer i over et dusin kommende markeder og det ble opprettet et samarbeidsorgan der sektoren og myndighetene delte kunnskap, ekspertise og erfaring, og som koordinerte deres kollektive internasjonale posisjoneringsarbeid. 

I tillegg til markedsføring er stipender en viktig ingrediens for en vellykket overgang. Stipender er ikke bare nødvendig for å invitere studenter og forskere fra utviklingsland som en del av Norges ansvar for global utvikling og likestilling, men også for å kunne tiltrekke seg de kloke hodene fra mellominntektsland og fremvoksende markeder, som sannsynligvis vil ha lignende økonomiske incentiver tilgjengelig andre steder.

Man kan spørre seg om ikke innføringen av skolepenger for studenter utenfor EU/EØS i Norge kunne vært gjennomført litt mer gradvis. Men når virkeligheten synker inn, og støvet begynner å legge seg, er det ingen grunn til at ikke Norge, med en god grad av sunn fornuft og et åpent sinn om å samarbeide, skal kunne oppnå det samme som Sverige, Danmark og Nederland har klart.