Debatt ● Kyrre Lekve
Verdenspolitikken endrer forskningspolitikken
De geopolitiske endringene vi står midt oppe i, tvinger fram større endringer i forskningspolitikken enn vi har tatt inn over oss.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den aller viktigste lærdommen av de geopolitiske endringene vi ser rundt oss, er at vi ikke lenger kan stole på dem vi stolte på før (USA), og vi må være mer forsiktige med andre aktører (Kina, Russland). Eksperter påpeker at selv om det politiske flertallet skulle endre seg i USA, vil ikke andre vestlige demokratier lenger kunne sette sin lit til USA.
Administrerende direktør ved Institutt for samfunnsforskning og leder av den norske UNESCO-kommisjonen
Endringene i verdenspolitikken tilsier at norsk forskningspolitikk derfor må bli vesentlig mer selvforsynt og knyttes nærmere opp mot allierte vi fremdeles kan stole på.
Et eksempel: forskningskutt i USA ser ut til å føre til at amerikanske forskningsorganisasjoner ikke lenger kan finansiere og drifte ulike overvåkingssystemer i havet. Da vil det globale overvåkingssystemet koordinert av UNESCO som overvåker tilstanden i havet — temperatur, kjemisk sammensetting og havnivået — mangle vesentlig informasjon. For en liten kystnasjon som Norge er dette kritisk.
Norge må gjøre seg mindre avhengig av forskning fra USA og generelt fra autoritære land — de kan når som helst bestemme seg for å kutte forskning som er av vital betydning for Norge.
Konsekvensen er at Norge da må bygge opp forsknings- og overvåkingskapasitet på egen kjøl av et vesentlig større omfang enn i dag.
Verden i dag tilsier at det må satses sterkere på forskning knyttet til forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap. Det samme gjelder forskning knyttet til strategisk infrastruktur, både den fysiske og den digitale. Generelt vil Norge ha behov for å ha den absolutt fremste kunnskapen innen de økonomisk mest sentrale områdene — energi, petroleum, havbruk, fiske.
En slik prioritering vil bli smertefull, men den er nødvendig. Et viktig prinsipp er at universiteter og høyskoler må ha et ansvar for den langsiktige kunnskapsberedskapen. De må på en fri måte kunne finne svar på spørsmål vi ikke visste vi burde stille.
Et annet viktig prinsipp er at Norge må se på fordeling av forskningssatsinger sammen med våre nærmeste allierte. I praksis betyr det at forskningssamarbeidet i Norden bør intensiveres og føre til reell arbeidsdeling.
Ta forskning på kvanteteknologi. Ingen av de nordiske landene har råd eller forutsetninger for å dekke hele forskningsfeltet. I stedet bør, for eksempel, ett land bygge opp infrastruktur, mens et annet land kan forske på anvendelser, og et tredje på grunnforskningen.
De siste årene har demonstrert hvor vesentlig det er å forstå verden. Det fins en rekke temaer vi ikke tenkte på for femten år siden.
Fremveksten av sosiale medier, polarisering, trusler mot ytringsfriheten og fremmede/fiendtlige påvirkningsaksjoner rettet mot demokratiet, er problemstillinger som blir stadig mer påtrengende.
Hvordan moderne krig spiller seg ut er også annerledes enn vi forestilte oss. Krigen i Ukraina, med dronenes sterke dominans, ligner ikke et krigsscenario vi har sett for oss. Revolusjonen innen maskinlæring og kunstig intelligens påvirker alle disse typene problemstillinger.
Teknologiens rolle i samfunnsutviklingen er i det hele tatt utilstrekkelig forstått. Vi er nødt til å ha inngående kunnskap om hvilke mekanismer som er i spill, og effekten av ulike veivalg.
Kjernen i den norske modellen er en velfungerende velferdsstat. Fremtiden til den norske velferdsstaten utfordres allerede i dag av demografiske endringer. Flere debattanter har påpekt at Norge bruker vesentlig større offentlige ressurser på velferd, uten at resultatene er (særlig) bedre.
Det vil være helt avgjørende for Norges fremtid at det tas vesentlig sterkere grep for å trygge og forsterke velferdsstaten, spesielt med tanke på at den både må tåle demografiske endringer, og være robust nok til å tåle mulige sjokk i tiden som kommer. En vellykket digitalisering og rasjonalisering er helt avhengig av at forskningen gir veiledning til hvordan dette skal gjøres.
Til slutt: Disse endringene er uunngåelige.
Verden har forandret seg dramatisk på grunn av pandemien i 2020, de geopolitiske endringene utløst av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina og den pågående utviklingen i USA.
Norsk forskningspolitikk er tjent med å ta disse endringene inn over seg nå og gjøre den nødvendige omleggingen mens vi har handlingsrom til å gjøre dem selv.