Debatt ● Gerard Doetjes og Christine Meklenborg Nilsen
Vi må tenke nytt om fremmedspråk
Skal vi sikre en fremtid for fremmedspråk i Norge, må vi som underviser i språk våge å tenke nytt. Men det alene er ikke nok: Vi trenger å ha staten i ryggen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som nasjon har vi et behov for å kjenne til fremmede språk og kulturer. En journalist som kan tysk, kan skrive mye mer innsiktsfullt om Europa. En selger som kan kinesisk, kan åpne et helt nytt marked for et firma. En politiker som kan fransk, kan sjarmere president Macron i senk — og dermed skaffe Norge en plass ved bordet i Brussel.
Vi trenger kulturkunnskap og språk for å kunne manøvrere i en internasjonal verden.
Paradoksalt nok er interessen for fremmedspråk nedadgående. Det er færre elever, færre studenter og færre og dårligere tilbud innen fremmedspråk.
Det er en økonomisk Teufelskreis, en negativ spiral som kan ende opp med at vi som samfunn om noen år ikke lenger har tilstrekkelig tilgang til språk- og kultureksperter. Resultatet blir at vi taper ansikt og taper penger internasjonalt.
Årsaken er kanskje at mange mener engelsk holder. Vi er selv gode i engelsk, og antar at det samme gjelder over alt i utlandet. En hypotese som holder helt til man er på jobboppdrag i Madrid og bare så vidt henger med i samtalen i lunsjen. Verden er ikke så engelskspråklig som vi gjerne skulle ønske den var!
Vi som underviser i fremmedspråk, vet at å lære et språk handler om mye mer enn, ord, bøyinger og kasus. Å lære et fremmedspråk er å lære om samfunn, politiske systemer, hverdagskonvensjoner, litteratur og historie. Man kommer ut med et noe helt annet enn hva man sitter igjen med etter en kjapp runde på Duolingo.
De som har denne dype kunnskapen og innsikten, stiller langt sterkere i konkurransen om internasjonalt orienterte arbeidsplasser enn dem som mangler dem.
Dagens studenter er målbevisste. De spør først hva de skal bli, så hvordan de skal bli det. Studiene bør ha et klart sluttpunkt. Det gir profesjonsstudiene et stort fortrinn, mens de frie fagene oppleves som langt vagere for dagens 19-åringer.
Vi som jobber med fremmedspråk kan ikke forvente at andre — politikere og beslutningstakere uten grunnleggende kjennskap til vårt fag — skal løse dette problemet for oss. Det er vi selv som må gjøre noe for å synliggjøre fagets relevans bedre.
Universitetet i Oslo har nettopp opprettet et nytt studium hvor studentene tilbys en grad innen språk og samfunnsfag med obligatorisk utveksling. Studentene som tas opp her, vil stå igjen med en kompetanse vi mener vil være ettertraktet fordi den er eksklusiv og svært anvendelig. Vi skal ikke slutte å tilby rene grader i fremmedspråk, men vi trenger å løfte fagene våre og plassere dem inn i nye sammenhenger.
Dette er et arbeid vi er villig til å ta, og vi rekker ut en hånd mot andre miljøer enn dem vi tradisjonelt har samarbeidet med.
Også i skolen må vi våge å tenke nytt om fremmedspråk. Fremmedspråklærere kan gjøre fagets relevans mer synlig, for eksempel gjennom å knytte timene an til aktualiteten i målspråklandene eller gjennom å forankre språklæringen i konkrete kommunikasjonssituasjoner i arbeidslivet. Ideelt sett burde man begynne med fremmedspråk så tidlig at språket kan lekes inn, altså allerede på barnetrinnet.
Men selv om vi i sektoren tenker nytt og er villige til å omstille oss, er ikke dette nok.
Vi trenger drahjelp fra politikere og beslutningstakere som ser relevansen av at vi kan hevde oss på den internasjonale parketten. Og det handler om penger, men også om rammevilkår og signaler. For eksempel er det svært uheldig når departementet nærmest kaller fremmedspråkene unødvendige tidstyver, slik de gjorde i Meld. st. 34 En mer praktisk skole.
Det handler om penger, men også om rammevilkår og signaler.
I praksis trenger vi også hjelp av noen med større økonomiske muskler enn oss selv. Det finnes språk som har så svakt rekrutteringsgrunnlag at vi innenfor dagens finansieringssystem ikke har råd til å opprettholde dem. I disse tilfellene trenger vi en sterk storebror.
Kanskje må vi godta at enkelte fag har et svakt elev- eller studentgrunnlag uten at det betyr at de må legges ned. Dette handler ikke bare om språk, det handler også om kunnskapsberedskap i en urolig tid.
Et nærliggende eksempel er krigen i Ukraina: Da Russland gikk inn i Ukraina i 2022 fantes det knapt nordmenn som snakket ukrainsk eller hadde kunnskap om det ukrainske samfunnet. De siste tre årene er det blitt bygget opp en betydelig kompetanse på Ukraina, men det er noe som tar tid og ressurser.
Som samfunn er vi tjent med å ha kunnskap om en lang rekke samfunn, kulturer og språkområder. Det trenger vi hjelp for å klare å sikre.
