Debatt ● Victoria Skogsletten Dalen, Kajsa Dammann Skare og Sondre Norman Berg Eik-Nes
Vi må tenke nytt om sykepleiepraksis
Det hjelper ikke sykepleiermangelen å opprette flere studieplasser når praksisplassene ikke finnes. Når plassene ikke strekker til og praksiskvaliteten presses ned, må vi tørre å tenke nytt om hvordan praksis kan gjennomføres.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ifølge NAV mangler Norge nær 3000 sykepleiere og spesialsykepleiere i 2025. Sigrun Aasland skriver at svaret på sykepleiermangelen er å utdanne flest mulig sykepleiere. Det er en god ambisjon. Men hvordan skal vi klare det når dagens praksissystem står i veien for egen måloppnåelse?
Vår bekymring er dessverre reell: Det er ikke nok praksisplasser og i verste utfall må studenter permitteres.
Dagens sykepleiestudent tilbringer 50 prosent av utdanningen sin ute i pasientnær praksis. Ved OsloMet betyr det at Fakultet for helsevitenskap sender studenter ut i over 5000 praksisplasser i løpet av året.
Når det er trangt om praksisplassene fører det med seg svært uheldige konsekvenser. Helsetjenestene ser seg lei av det høye antallet praksisstudenter og uerfarne ansatte uten kurs eller tid settes som veiledere for praksisstudentene. Når det i tillegg er bemanningsutfordringer der man sender studentene og et økende pasienttrykk — hva gjør dette med utdanningskvaliteten?
En ting er klart. Utfordringen ligger ikke bare i antallet studenter. Den ligger i et rigid og utdatert system som ikke gir rom for utvikling og innovasjon.
EU-direktiver sier at minst halvparten av sykepleierutdanningen skal være teoretisk. I Norge har dette blitt tolket som at den andre halvparten må være praksis. Resultatet er et enormt press på praksisstedene.
Det finnes ingen dokumentasjon som viser at 50 prosent praksis gir bedre læringsutbytte enn andre modeller. Tvert imot viser en litteraturstudie at sykepleierstudenter oppnådde samme kompetanse selv når 25—50 prosent av praksisen ble erstattet med simulering.
Ser vi til våre skandinaviske naboer, er praksisandelen lavere selv om de følger det samme EU-direktiv. Danmark har rundt 40 prosent praksisandel, Sverige 35 prosent. Begge bruker simulering aktivt som læringsverktøy, med gode resultater. De utdanner like kompetente sykepleiere som oss, med et mer fleksibelt og holdbart system.
Norsk Sykepleierforbund har lenge pekt på simulering som et mulig svar på dagens praksiskrise og noe som til og med kan bedre studentenes læringsutbytte.
I en studie fra Lovisenberg Diakonale Høgskole rapporterte studentene økt mestringsfølelse etter at deler av sykehjemspraksisen ble erstattet med simulering. Underviserne så at studentene oppnådde læringsutbyttet bedre i påfølgende praksisperiode.
Vi vet altså at simulering fungerer. Vi vet at presset på praksisstedene er uholdbart. Vi vet at både studenter, veiledere og utdanningsinstitusjoner taper på dagens ordning.
Likevel tviholder vi på en modell ingen har dokumentert fungerer bedre enn alternativene.
Kunnskapsdepartementet må åpne for fleksibilitet, slik at utdanningene kan bruke simulering som delvis erstatning for praksis, særlig når plassene ikke strekker til. Departementet bør investere i simuleringsrom ute hos praksisinstitusjonene, slik at studentene kan veksle mellom direkte pasientnær praksis og simulert praksis.
Det vil både avlaste tjenestene og styrke kvaliteten på utdanningen.
Samtidig må regjeringen sikre solide og forpliktende praksisavtaler med kommuner og private aktører. I dag er det bare spesialisthelsetjenesten som er pålagt å ta imot studenter. Kommunene og det private blir kun oppfordret. Det holder ikke.
Å ta imot praksisstudenter må pålegges — og finansieres. Oppfordring uten subsidiering gir ikke flere plasser og tilstrekkelig kvalitet.
Hvis Norge skal klare å utdanne nok sykepleiere, må vi tørre å endre hvordan praksis organiseres. Det krever ressurser, men det er en investering i fremtidens helsevesen. Simuleringsrom og fleksible praksismodeller må prioriteres høyere.
Vi studenter ber ikke om snarveier. Vi ber om smartere veier. La oss bruke kunnskapen vi allerede har og bygge et praksissystem som faktisk virker, for studentene, utdanningene og pasientene.
Endringen må skje nå. Før studenter står igjen uten praksisplass og før Norge mister kommende sykepleiere.
