Debatt ● eirik hovden

Vi trenger et professorat i somali

Ved å dedikere et professorat med tilhørende studier og faglige aktiviteter til for eksempel somali, ville vi kunne gi både den gruppen og storsamfunnet viktige verktøy i det unnværlige prosjektet det er å forsøke å bli bedre kjent med, og anerkjenne hverandre, skriver Eirik Hovden.

Norsk kultur er stor nok til å romme mange språk og kanskje har vi i for stor grad oversett det språkfellesskapet som oppstår mellom språk, ikke bare fellesskapene som oppstår innad i ett språk, skriver Eirik Hovden.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Noen grupper i befolkningen, som samene, har fått mye støtte til å ta vare på sitt språk og kultur, med rette. Norges undertrykkende historie ovenfor samene berettiger en gjenopprettelse. Statusen som urfolk utløser også rettigheter. Men vi har også andre språk i Norge som støttes eller gis status i kraft av å være nasjonale minoritetsspråk, for eksempel kvensk. At vi har forskning og utdanning i samisk språk og kultur er forståelig og bra, men hvorfor har vi ikke et eneste professorat i somali, en språkgruppe omtrent like stor som samisk? Hvorfor er somali bare et «nyere minoritetsspråk», men ikke et «nasjonalt minoritetsspråk», for å bruke begreper fra språkloven?

Kanskje har svaret noe med hvordan vi tenker om språkfellesskap. Vi har for vane å tenke at norsk er ett språkfellesskap, engelsk et annet, og at hvert språk har sitt fellesskap og tilhørende kultur og fellesskapspotensial. Men det er lenge siden vi så på identitet på en slik monolittisk måte. Nå vet vi at identitet kan være mangfoldig sammensatt. Identitet kan til og med romme fruktbare motsetninger og likevel bære fram gode og velfungerende mennesker og samfunn. Vi verdsetter mangfold, innenfor visse grenser som hele tiden diskuteres og revideres.

samme måte ser vi i skoleverket og ellers i samfunnet en økende tendens til å sette pris på språklig mangfold og fordelene ved å vokse opp med flere språk. Det som før var kun fremmedspråk, som arabisk, er nå et norsk språk, og jeg ville ikke være forundret om det også ble erklært et nasjonalt minoritetsspråk innen de neste femti år. Ikke fordi jeg tror at arabisk vil ha vokst til en dominerende størrelse til da, men fordi at det å opparbeide en status på et slikt nivå at noe kan erklæres som nasjonalt (eller tradisjonelt) er en kamp som vi erfaringsmessig vet tar noe tid. Men tiden går.

Dette handler ikke om å argumentere for å dele opp samfunnet i ulike språkgrupper som ikke forstår hverandre. Det er heller ikke en trussel mot det norske eller en trussel mot fellesskap i Norge. Det handler om å bedre forstå hvordan språkgrupper overlapper og samhandler, og om å forstå potensial og hindre som ligger latent i kommunikasjonsprosesser og det handler ikke minst om å anerkjenne kulturarv formidlet gjennom språk og gjøre denne synlig, delbar, diskuterbar og kritiserbar for allmennheten. Det handler om bevisstgjøring av det potensialet som ligger i de kulturelle ressursene vi allerede har i Norge. Og det handler til en viss grad om rettferdighet.

Foreslår jeg en radikal vei mot et språklig babelsk virvar? Eller kulturrelativisme? Selvsagt ikke. Vi er veldig langt fra det. Men ved å dedikere et professorat med tilhørende studier og faglige aktiviteter til for eksempel somali, ville vi kunne gi både den gruppen og storsamfunnet viktige verktøy i det unnværlige prosjektet det er å forsøke å bli bedre kjent med, og anerkjenne hverandre, samt å ta flerspråkligheten på alvor. Man skal heller ikke se bort ifra at det hadde vært nyttig kunnskap for tolker og andre som profesjonelt jobber i inkluderingsfeltet.

Norsk kultur er stor nok til å romme mange språk og kanskje har vi i for stor grad oversett det språkfellesskapet som oppstår mellom språk, ikke bare fellesskapene som oppstår innad i ett språk. I disse «beredskapstider» ser vi at kulturell selvbevissthet og selvtillit er helt fundamentalt. Og det betyr å være trygg på mangfoldet og omfavne det på en faglig og kritisk måte, også den «fremmed-» språklige delen av kulturen i Norge. Dette er noe humanistiske fremmedspråkstudier allerede har lang erfaring i. Men da må vi tenke nytt om språkfellesskap i Norge og hvem som skal inkluderes.

Jeg oppfordrer UH-sektoren til å diskutere disse spørsmålene og ta sitt ansvar.

Powered by Labrador CMS