Vi trenger ikke bekymringer, vi trenger handling!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ved gjentatte anledninger har det blitt sagt at man må ta en vurdering dersom situasjonen blir verre. Kunnskapsdepartementet sier også at de er bekymret for studentene. Samtidig har situasjonen fra sommeren til nå utelukkende blitt verre, og de siste ukene ser vi at flere studenter igjen permitteres.

Kunnskapsminister Henrik Asheim uttalte følgende til Universitas, 18. november: «Vi kommer ikke til å åpne for å gi studenter som mottar støtte gjennom Lånekassen dagpenger. De som får dagpenger er mennesker som ikke har noen form for annen inntektssikring, det har studentene gjennom Lånekassen».

Dette ble gjentatt av Aase Marthe Johansen Horrigmo på Dagsnytt 18, 19. november.

Det henger ikke på greip! De som blir permittert etter 1. november må permitteres minst 50 prosent for å ha rett på dagpenger. Ser vi på laveste trinn i statens lønnstabell, lønnstrinn 19, er det en brutto årslønn på 301.600 kroner som tilsvarer omkring 20.000 kroner i måneden etter skatt. Med andre ord har en som er permittert 50 prosent fra en lavtlønnet fulltidsjobb fortsatt en høyere inntekt enn en 100 prosent permittert student. Hvorfor kvalifiserer det ene tilfellet til dagpenger, men det andre ikke?

Selvfølgelig trenger noen som er 50 prosent permittert dagpenger. Inntekten er kuttet i to uten at de faste utgiftene nødvendigvis kan senkes tilsvarende over natten. Men det samme gjelder studentene! Studenter med deltidsjobb legger opp budsjett og faste kostnader ut ifra samlet inntekt og sliter minst like mye som andre når inntekten kuttes, med to dagers varsel. Studenter betaler for øvrig også skatt på lik linje med andre arbeidstakere.

Vi vet også at flere studenter sliter med ensomhet og psykiske helseplager. Regjeringen planlegger å bruke 10 millioner på studentenes psykiske helse og det er bra, men om det ikke kommer andre økonomiske tiltak i tillegg vil man trolig snart ha nye utfordringer som følge av stress rundt egen økonomi og livssituasjon. Som leder av Norsk Studentorganisasjon, Andreas Trohjell, så fint sa det: «Det hjelper ikke å snakke med en psykolog, hvis du ikke klarer å betale regningene dine».

Regjeringen må innse at 10 millioner, som utgjør 34 kroner per student, til tiltak fordelt på alle norges studenter, ikke holder på dette stadiet. Situasjonen er ille nok. Det trengs en styrking av studentenes økonomi og det trengs nå!