Debatt ● Trond Bakken og Ketil Rønning

Vil vi lykkes i EU uten å satse nasjonalt?

Lav støttegrad i en del EU-programmer og manglende mulighet til å bygge kompetanse og aktiviteter nasjonalt, kan gjøre at Norge på sikt taper i konkurransen med andre nasjoner. EU forventer synergier med nasjonale program — men akkurat der er vi ikke i mål.

Selv om norsk tilknytning til Horisont Europa er på plass, og norske aktører mobiliserer sterkt, er det fortsatt et stykke igjen før det norske virkemiddelapparatet er godt nok rigget, skriver kronikkforfatterne.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norske forskningsmiljøer gjør det sterkt i EU. Vi har spisskompetanse som EU trenger og som passer godt med den omstillingen norsk næringsliv står midt oppe i. I EUs rammeprogram for Forskning og Innovasjon, Horisont Europa, deltar Norge nå i over 1200 prosjekter, og EU bidrar med mer enn 780 millioner euro til norske aktører. 

Dette er et kraftfullt bidrag til vårt grønne og digitale skifte. Det er bra fordi vi på alle de områdene regjeringen peker på i sitt Grønne industriløft, står overfor en lang rekke ekte teknologiske utfordringer som bare kan løses med en solid innsats på næringsrettet forskning i tett samarbeid med norske og europeiske bedrifter. De norske forskningsinstituttene har en nøkkelrolle i dette, og deltar i mer enn en tredjedel av det norske næringslivs samlede EU-forskning.

Norge har en ambisjon om at 2,8 prosent av tilgjengelige midler i Horisont Europa skal tilfalle norske aktører. Så langt har vi lyktes med den finansielle returen, men det viktigste er likevel at vi må delta på den internasjonale arena om vi skal lykkes med grønn og digital omstilling nasjonalt. For å oppnå dette trengs det gode og forutsigbare rammebetingelser. 

Selv om norsk tilknytning til programmet er på plass, og norske aktører mobiliserer sterkt, er det fortsatt et stykke igjen før det norske virkemiddelapparatet er godt nok rigget. Det er hovedsakelig to ting som gjenstår.

1. Norge må innfri EUs forventning om tilsvarende nasjonale satsinger. Hvis norske aktører skal få god uttelling i rammeprogrammet, må vi som forskere vise til prosjekter og tilleggsaktiviteter i Norge som har samme formål. Før lanseringen av Horisont Europa konkluderte Mazzucato-rapporten med at EU ikke vil makte å løse de store samfunnsutfordringene uten at medlemslandene og assosierte land følger opp med tilsvarende satsinger hjemme. Det handler om at vi skal kunne bringe egne nasjonalt finansierte resultater inn i EU-prosjektene. 

Fakta

Pilar 2: Globale utfordringer og konkurransedyktig næringsliv

Pilar 2 består av seks brede klynger som skal løse samfunnsutfordringer og styrke industrielt lederskap. Under Pilar 2 blir det finansiert tematisk forskning og innovasjon i samarbeidsprosjekter. Mer enn halvparten av budsjettet for Horisont Europa er avsatt til Pilar 2. Her blir også satsinger på samfunnsoppdrag (missions) og partnerskap finansiert. (Kilde: Forskningsrådet)

I deler av Horisont Europa vil bevilgningen fra EU være direkte proporsjonal med summen av nasjonale aktiviteter på feltet. Dette gjelder spesielt for utlysninger gjennom såkalte partnerskap, som utgjør om lag halvparten av budsjettet for programmets Pilar 2. 

Vi kan altså ikke trappe ned nasjonalt og samtidig forvente økt finansiering fra EU. Derfor er det uheldig at norske myndigheter i 2023 har kuttet nær en halv milliard i næringsrettet og anvendt forskning på blant annet energi og IKT. Noe av dette kuttet kan reduseres i statsbudsjettet for 2024, og den lanserte KI-milliarden, som skal fordeles over fem år, kan selvfølgelig brukes til å reparere noe av dette bortfallet, men det er på langt nær nok. Samtidig er det mange andre gode formål som har kastet seg ut i konkurransen om KI-milliarden.

Vi kan altså ikke trappe ned nasjonalt og samtidig forvente økt finansiering fra EU.

Trond Bakken og Ketil Rønning

2. Flere av partnerskapene i Horisont Europa krever store egenandeler, som norske aktører har problemer med å dekke. Dette er spesielt utfordrende for norske forskningsinstitutter, siden de ikke har en grunnfinansiering som gjør det mulig å delta uten å få dekket egne kostnader. Den ellers så gode Retur-EU-ordningen er heller ikke dimensjonert for å dekke opp for egenandeler eller manglende nasjonal medfinansiering. Retur-EU gjelder kun for den delen av finansieringen som kommer direkte fra Horisont Europa. 

I år har dette slått uheldig ut i store partnerskapssatsinger som Key Digital Technology/Chips (Joint Undertaking) og High Performance Computing (Joint Undertaking), hvor manglende nasjonal top-up finansiering og begrensninger i Retur-EU samlet har gjort at instituttene må ta mesteparten av regningen selv. Med disse partnerskapene bidrar EU med over 7 milliarder euro til det grønne og digitale skiftet. Det spiller liten rolle at Norge har betalt inngangsbilletten for deltakelse, når lav finansiering gjør at vi i praksis ikke kan delta.

Nå har EU foreslått 10 nye partnerskap, som etter planen skal rulles ut i siste del av Horisont Europa. De gir også en pekepinn på hva det neste rammeprogrammet (fra 2028) vil inneholde. Her er tema som omfatter helse, avanserte materialer, grønn og digital omstilling, kritiske råmaterialer, bærekraftig skogbruk og resirkulering, for å nevne noen. Dette er svært relevante områder for norske aktører og det er viktig at Norge kommer i posisjon, og at vi har egen kompetanse og programmer som gjør at samarbeid med Norge og mulighetene til synergier mellom nasjonale og internasjonale programmer er mulig å oppnå. Det næringsrettet forskningssamarbeid må altså få en større plass i Norge.

Dersom vi reduserer FoU-aktiviteten på ulike områder nasjonalt, med begrunnelse om at vi her kan hente midler i EU, vil det virke mot sin hensikt og dessverre medføre at vi taper både på hjemme- og bortebane.

Powered by Labrador CMS