Mer forskning i næringslivet krever økt offentlig innsats

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringen har lansert en ambisiøs strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling (FoU). Målet er at norske bedrifters FoU-investeringer skal utgjøre 2 prosent av BNP innen 2030. Det er dobbelt så mye som i dag, og innebærer en vekst på minst 40 milliarder kroner de neste sju årene. Et slikt løft krever en god begrunnelse og en solid porsjon nytenkning.

Utfordringen er ikke ny. Helt siden 1960-tallet har vi konstatert at norsk næringsliv forsker mindre enn i land vi sammenlikner oss med. Skiftende regjeringer har forsøkt å tette gapet, så langt uten å lykkes. Det er dermed en gammel gordisk knute regjeringen gir seg i kast med. Skal de løse den, må de identifisere hvor skoen egentlig trykker.

Debatt ● CARINA HUNDHAMMER

Hvordan skal vi gire opp omstilling når regjeringen girer ned?

Innenfor hver enkelt næring er FoU-investeringene i norske bedrifter fullt på høyde med tilsvarende bedrifter i ledende forskningsnasjoner. Og blant små og mellomstore bedrifter er det nesten ingen land som satser mer på forskning og utvikling. Det er altså lite å si på utbredelsen av FoU. Problemet ligger i konsentrasjonen. Vi mangler store bedrifter i forskningstunge næringer.

En titt på årsrapportene til Nordens største selskaper illustrerer dette ganske godt: Svenske Ericsson, finske Nokia og danske Novo Nordisk oppgir alle at de bruker 35—45 milliarder kroner årlig på forskning og utvikling. Vårt største selskap Equinor bruker mindre enn en tidel av dette, men har samtidig langt høyere omsetning. Norsk næringsliv tjener altså mest der det forskes som minst.

Derfor er det vanskelig å se for seg en dobling av næringslivets FoU-investeringer uten en vesentlig omstilling av norsk økonomi, fra ressursbasert til forskningsintensiv virksomhet. Det skjer ikke over natten, spesielt ikke når det er politisk enighet om å «utvikle, ikke avvikle petroleumsnæringen». Betyr det at 2-prosentmålet bør legges tilbake i skuffen?

forskningspolitikk

Forskningsrådets tall viser at anvendt forskning taper

Ikke nødvendigvis. Målet må bare tas mindre bokstavelig og rettes mot de reelle utfordringene. Statistikken viser for eksempel at viktige norske industrinæringer satser mindre på forskning og utvikling selv om inntjeningen øker. Vi ser også at IT-næringens FoU-aktivitet vokser betydelig, men uten at det investeres i grunnleggende forskning eller samarbeid med norske forskningsmiljøer. Vi har et problem hvis hensynet til dagens lønnsomhet står i veien for å investere i det som kan lønne seg i morgen.

Hva kan myndighetene gjøre? Et første skritt vil være å bruke det vi har. Både Forskningsrådet og Innovasjon Norge har godt utbygde ordninger som kan stimulere norske bedrifter til å investere i FoU og samarbeid med forskningsmiljøer. De kan utnyttes bedre, og bør i hvert fall ikke reduseres, slik regjeringen har gjort i de to siste statsbudsjettene.

Men eksisterende virkemidler flytter ikke fjell. Skal store ting skje, må det trykkes på de store knappene. En av dem er skatte- og avgiftssystemet, som i dag gjør det mer lønnsomt å investere i eiendom enn i ny næringsvirksomhet. En annen stor knapp er offentlige anskaffelser. De beløper seg til over 700 milliarder kr årlig, og kan utgjøre et kraftfullt virkemiddel hvis innkjøpene krever og gir rom for innovative løsninger.

Debatt ● Øystein Eriksen Søreide

Abelia: — Bedrøvelig satsning på forskning

Staten er dessuten hovedeier i flere av Norges største FoU-bedrifter. Det ga i fjor over 100 milliarder i utbytte til staten. Neste år blir det trolig enda mer. Alt dette fordeles tilbake til fellesskapet over statsbudsjettet. En god modell, for all del. Men kunne noe av utbyttet blitt reinvestert i forskning og utvikling? Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å finne store bedrifter som gjør nettopp det. Men de er eid av stiftelser, og ikke av staten.

Det er noe selvmotsigende med en regjering som vil ha mer privat forskning, samtidig som den trekker midler ut av bedriftene og inn på et statsbudsjett som ikke har rom for å prioritere forskning. Hvis 2-prosentmålet skal ha noen mening, må det knyttes til en helhjertet omstilling hvor staten bidrar med mer enn oppfordringer og forventninger.

Debatt ● Alexandra Bech Gjørv

Sintef: Lite løft og for lav fart i regjeringens grønne industriløft