Debatt ● Marlene Knobloch, oversatt av Jörn Klein
Aldri har Albert Einstein vært mer savnet enn nå
Einsteins stemme minner oss om at vitenskap uten samfunnsansvar er farlig — men at samfunnsansvar uten fri tanke er tomt.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Dette er en oversatt og noe tilpasset versjon av artikkelen «Albert Einstein: Nie hat er so gefehlt wie jetzt» av Marlene Knobloch, publisert i DIE ZEIT nr. 40/2025.
Tysk journalist og forfatter. Hun har skrevet denne teksten for avisen Die Zeit.
Oktober 1954. Telefonen ringer i Johanna Fantovas lille leilighet på Nassau Street i Princeton. Hun løper til røret. Igjen er det Einstein.
Professor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han har oversatt og tilpasset teksten til norske forhold.
Det var bare ti minutter siden de hadde lagt på, etter å ha snakket om Tyskland, «dette forpestede landet» som han aldri kunne tilgi — og som nå igjen skulle rustes opp. «Et opprustet Tyskland er en stor krigsfare», hadde han sagt.
Men nå ringte han tilbake. Ikke for å snakke om verdensfreden, atombomben eller Israel. Nei, han hadde tatt feil. Han hadde bedt henne stille inn radioen på Verdi, men det var Puccini. «Og det er heller ikke så bra.» En bagatell — men selv små feil kunne ikke Einstein la stå uimotsagt.
Fantova, en bibliotekar i femtiårene, visste hvor verdifulle slike små øyeblikk var. Hun tok frem notatblokken igjen og stenograferte. Av kjærlighet, av håp — og kanskje også av en forutanelse om at disse samtalene kunne bli viktige.
Sytti år senere er notatene utgitt som bok, og er blitt en sensasjon.
Nesten hver kveld snakket de sammen, hun og den aldrende professoren på 75 år. Hun noterte hans tanker om verdenspolitikk, atomtrusselen, Russland, Israel og Oppenheimer. Men også små vitser og lekne innfall.
Det er dette som gjør notatene så urovekkende aktuelle: at det store og det lille hele tiden finnes side om side. Einstein kunne ta imot en buddhistisk leder, en amerikansk presidentkandidat eller en belgisk dronning på dagen — og om kvelden sende små skriftstykker til Fantova undertegnet «Den bedrøvede elefant A. E.».
I dagboksfragmentene ser vi et menneske som visste at vitenskap ikke kunne skilles fra samfunnsansvar. «Politisk er jeg fortsatt en ildsprutende Vesuv», sa han en kveld.
Han forsvarte kolleger som ble forfulgt, advarte mot opprustning og pekte på kapitalismens blinde flekker. Han endret mening når nye fakta oppsto, og han hadde mot til å innrømme feil.
Vi lever i en tid hvor offentlige samtaler ofte preges av bastante meninger, der posisjonering kan bety mer enn refleksjon. Einstein minner oss om noe annet: at intellektuell integritet også handler om ydmykhet.
Han kunne si at Freud var «svært klok», men at mye av teorien var «tull». Han kunne først avvise og senere rose en politisk tale. Han kunne være pasifist — men revidere sitt standpunkt da nazistene tok makten.
Kort sagt: han tenkte som en forsker. Han justerte hypoteser, vurderte nytt materiale og var aldri redd for å si: «Her tok jeg feil.»
Det er en metode som ikke bare gjelder fysikken. Det er en livsholdning som kunne tjent oss godt i dag.
Fra 1953 til like før Einsteins død i 1955 noterte Fantova ned fragmenter av samtalene deres. De viser oss ikke bare fysikeren Einstein, men mennesket: vittig, sårbar, lekende, og samtidig uopphørlig opptatt av verdens skjebne.
At disse notatene først dukket opp i 2004, nesten tilfeldig, passer på et vis til myten om Einstein. Mannen hvis hjerne ble delt opp i små biter og fraktet i en koffert, og hvis øyne forsvant etter døden. Mannen som ble verdens mest berømte vitenskapsmann da solformørkelsen i 1919 bekreftet relativitetsteorien.
Og som likevel endte sine kvelder som en «bedrøvet elefant» og skrev små dikt om prosaiske og hverdagslige tema.
Det er slike kontraster som gjør at disse notatene griper oss: det store og det lille, det verdensomspennende og det intime, vitenskapens alvor og menneskelivets sårbarhet.
Man kan spørre: trengs virkelig enda flere bøker om Einstein?
Over 2000 er allerede skrevet. Men å lese disse samtalene i dag, i 2025, midt i urolige tider, er å oppleve en merkelig resonans.
For notatene minner oss om at store tanker ikke oppstår i vakuum. De fødes i hverdagen, i samtaler, i tvilen, i evnen til å korrigere selv små feil. Einstein etterlot oss ikke bare teorier om rom og tid, men også en livsholdning:
- at vitenskapen må bære et ansvar,
- at man må våge å tvile og stille spørsmål,
- at man aldri må slutte å søke sammenhenger.
Hva har dette med norsk akademia å gjøre? Mer enn man kanskje tror.
Vi står midt i debatter om forskningens rolle: Skal universitetene først og fremst levere nytte til næringslivet og staten, eller skal de være rom for uavhengig kritisk tenkning?
Når budsjetter strammes, når forskere presses til stadig raskere resultater, og når ekstern finansiering blir målestokken for kvalitet, er det lett å glemme at de viktigste oppdagelsene ofte springer ut av fri tanke og tilsynelatende «unyttig» undring.
Einsteins stemme minner oss om at vitenskap uten samfunnsansvar er farlig — men at samfunnsansvar uten fri tanke er tomt.
I møte med klimakrise, pandemi, krig og geopolitiske konflikter, trenger vi mer enn noensinne tverrfaglighet og vilje til helhet.
Fysikeren som lette etter en «enhetlig teori» kan inspirere oss i dag til å se forbindelser mellom naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora.
Men vi ser også hvor lett institusjonene våre kan bli fanget i kortsiktige prioriteringer. Norske universiteter og høyskoler måles etter tellekanter, publikasjonspoeng og EU-midler. Samtidig vet vi at samfunnets beredskap og innovasjonsevne springer ut av langsiktig kunnskap, solide fagmiljøer og en kultur for kritisk tenkning.
Det lyder et stille ekko gjennom historien. Det er noe nesten rørende ved tanken på at verdens mest berømte vitenskapsmann tilbrakte sine siste år på telefonen med en venninne, med prat, små rettelser og refleksjoner om verdens fremtid.
Det minner oss om at akademia ikke bare er et system for produksjon, men et fellesskap av mennesker som tenker sammen. Og at det å tenke — i seg selv — kan være en etisk handling.
I dag savner vi stemmer som Einsteins. Ikke fordi han hadde alle svarene, men fordi han minnet oss om verdien av ydmykhet, tvil og intellektuelt ansvar.
Han var ikke bare en fysiker fra det 20. århundre. Han er et symbol på det vi i norsk akademia — og i samfunnet ellers — ikke må miste: troen på at vitenskap, fornuft og menneskelig ansvar kan gjøre en forskjell.
Albert Einstein har aldri vært mer savnet enn nå.
Til slutt: Hva ville Albert Einstein ha sagt om galskapen i 2025? Om USA? Om spenningene med Kina? Om 7. oktober, om krigen i Gaza? Og om nye tyske stridsvogner, om opprustning i møte med en russisk diktator?
Kanskje ville han ganske enkelt ha rakt tunge — den tunge som ifølge ham selv best uttrykte hans politiske holdninger. Kanskje ville han ha sagt at han var «blitt helt dum» — noe han ofte spøkefullt sa om seg selv.
Og deretter ville denne rufsete, vakre mannen ha begynt å tenke. Tilfeldigheter? Neppe. Oppdagelsen av disse små, store tankene er et bevis på det motsatte.
