Debatt ● Erika Eidslott
For å forstå vår tid, må vi møtes i lysningen
Vår tids største utfordringer — fra klimakrisen til fremveksten av ekstremisme — lar seg ikke forstå eller løse innenfor én disiplin. Skal akademia være relevant, må vi rydde flere lysninger der fag møtes.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det finnes perioder av livet som setter seg fast i kroppen. For meg er en slik periode min første høst som student i Bergen.
Jeg hadde flyttet hjemmefra som 19-åring for å studere på universitetet. I flyttelasset hadde jeg med meg et brennende feministisk engasjement, dog preget av en viss svart-hvitt-tenkning. Det som ventet meg, var en bachelor i tverrfaglige kjønnsstudier.
Her forventet jeg — mer eller mindre ubevisst — tydelige svar som kunne understøtte mine til dels simplistiske politiske analyser om hvordan verden hang sammen.
Det som møtte meg i emneplanen, var riktignok noe helt annet.
I et virvar av litteraturvitenskap, psykoanalyse, historie, sosiologi og biologi ble vi satt til å navigere i det iboende komplekse landskapet av kjønn, mangfold og likestilling.
Svarene skulle vise seg å være langt færre enn spørsmålene. Den høsten strevde jeg med innføringsemnet, hvilket i perioder brakte med seg frustrasjon — hvorfor var ingen av spørsmålene mine om makt, kjønn og likestilling så enkle å svare på, og underbygge som jeg hadde håpet på?
Jeg fikk migrene av å prøve å forstå Foucault og diskursanalyse; en uutholdelig tung artikkel av psykoanalytikeren Lacan fikk meg til å gråte av kognitiv utmattelse over kjøkkenbordet i kollektivet mitt.
Studiet presenterte seg med et mangfold av retninger og disipliner, hvilket skulle vise seg å være et krevende landskap å navigere i når jeg helst ønsket svar. Men før jeg rakk å resignere og gå over på noe som føltes mer strømlinjeformet, så skjønte jeg at det ikke var jeg som feilet.
Jeg hadde bare møtt tverrfagligheten — og den ville forandre hvordan jeg tenker for alltid.
Til slutt kom jeg nemlig til det Heidegger omtaler som å komme til en lysning i skogen. En kjærkommen klarhet, etter kvelende forvirring.
I søken etter svar fant jeg noe langt viktigere — jeg lærte å trives i fraværet av tydelige svar, og å tenke på tvers, fremfor å dyrke én sannhet. I tverrfagligheten var det få kjepphester, og som student sto jeg overfor et fritt landskap, der læring fortonte seg i bredde, fremfor i disiplinær stringens.
Jeg lærte å trives i fraværet av tydelige svar, og å tenke på tvers, fremfor å dyrke én sannhet.
Fra jeg var 19 år til jeg var 27, hadde jeg beveget meg inn i neste steg i min akademiske reise — inn i ph.d.-løpet. Her hørte jeg for første gang begrepet wicked problems på et seminar i den tverrfaglige forskerskolen PROFRES. Jeg husker jeg tenkte at det hørtes ut som enten et 90-talls nu metal-band eller en episode fra serien Sabrina the Teenage Witch.
Men det som først lød komisk, viste seg å betegne problemer av den mest alvorlige sorten — de som former vår samtid.
Wicked problems betegner problemer som er komplekse, flerdimensjonale og uten entydige løsninger. Kjennetegnene er at de ikke lar seg forstå fullt ut fra ett faglig ståsted, og at ethvert forsøk på løsning ofte skaper nye problemer.
Klimakrisen er et klassisk eksempel. Naturvitenskapelige tilnærminger er både nærliggende og uunnværlige — men uten en forståelse av de politiske og økonomiske systemene som opprettholder et samfunn der vekst og forbruk er selve drivkraften, kommer vi ikke langt.
Kjernen i et wicked problem er nettopp at det ikke kan avgrenses eller løses innenfor én ramme; problemet er vevd inn i andre problemer, og enhver løsning må derfor være like mangfoldig — og kan ikke begrenses til ett akademisk paradigme alene
Et annet eksempel er fremveksten av høyreekstremisme i flere vestlige land, og vekst av høyrepopulistiske strømninger med polariserende retorikk.
I Norge kan Fremskrittspartiets brakvalg – og ikke minst oppslutning blant den yngre garde i skolevalgene, sees på som et eksempel på sistnevnte.
Parallelt ser vi andre tendenser blant unge menn – en «ren» livsstil med jaget etter en idealisert fysikk, der markert kjeveparti, fettprosent og muskelmasse blir verktøy for selvoptimalisering. Fenomenet har også vært diskutert i offentligheten, blant annet i Morgenbladet, der psykologiprofessor Ole Jacob Madsen beskriver hvordan optimaliseringstrenden har fått grep blant unge gutter og menn.
Samtidig vokser en reaksjonær lengsel etter anakronistiske kjønnsroller frem – mannen som forsørger, kvinnen som yndig, passiv hjemmeværende, og i noen miljøer til og med en hyllest til uassisterte hjemmefødsler og et såkalt «naturlig» liv i opposisjon til moderniteten.
Som historiker gir dette meg gysninger. Det vekker assosiasjoner til mellomkrigstidens fascisme, med dens kamp for en innbilt renhet og dens avvisning av det moderne som «degenerert».
Men dette er ikke bare en kulturtrend eller en ideologisk kuriositet. Det er et wicked problem fordi det springer ut av og forsterkes av flere samtidige prosesser: økonomisk usikkerhet, politisk polarisering, omkalfatring av kjønnsroller og en digital offentlighet der algoritmer premierer ytterliggående stemmer og såkalte grifters selger enkle løsninger om et godt liv gjennom sin masterclass til stive priser.
Ingen enkelt fagdisiplin kan alene forklare eller svare på dette. Nettopp derfor viser fremveksten av slike strømninger hvor avgjørende tverrfagligheten er.
Det er dermed ikke sagt at rene fagdisipliner er unyttige. De gir oss presisjon, dybde og et håndverk vi ikke kan være foruten. Men hvis vi mener alvor med å møte vår tids utfordringer, holder det ikke å telle meritter i lukkede korridorer. Vi må åpne rom der fagene møtes, og det er et ansvar hele sektoren deler.
Det kan bety doktorgradskurs på tvers av fag, interdisiplinære seminarer, fagnøytrale stipender og meritteringssystemer som faktisk belønner samarbeid. Slike rom finnes allerede i akademia, men nettopp fordi utfordringene vi står overfor ikke lar seg forstå eller løse innenfor én ramme, trenger disse arenaene å styrkes og gjøres til en integrert del av akademia.
Fagdisiplinene gir oss presisjon, men de store spørsmålene lar seg ikke besvare innenfor ett, enkelt paradigme. Skal vi ha håp om å forstå og håndtere vår tids wicked problems, må lysningene utfylle korridorene — og aldri forbli unntaket.
