Debatt ● Erika Eidslott
Ph.d.-løpet: en dannelsesreise gjennom det ukjente
Ph.d.-løpet, som kanskje i utgangspunktet virker som en lineær sti, viser seg i virkeligheten å være et nettverk av stier som krysser hverandre — ukjente farvann der kursen ikke alltid er klar.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ph.d.-utdanningen fremstilles ofte som en teknisk, faglig prosess preget av metode og teori. For meg er imidlertid denne reisen noe mer enn det — en prosess som krever introspeksjon, tålmodighet og en vilje til å akseptere det jeg ikke kan kontrollere.
I dette ligger det noe langt mer uhåndgripelig enn det som kan måles i antall publikasjoner og faglige prestasjoner — nemlig dannelse.
Allerede ved oppstarten av et ph.d.-løp møtes man med forventninger om struktur og kontroll. Prosjektskissen inneholder en fremdriftsplan, hvor milepæler og oppgaver legges inn med kirurgisk presisjon. Stein på stein bygger man en lineær plan, der prosjektet ser ut til å bevege seg i en jevn oppadstigende kurve. Dette skaper en illusjon av kontroll — som om veien til ferdigstillelse kan kalkuleres ned til den minste detalj.
Men det tar ikke lang tid før denne forestillingen møter sin motstand.
Forskningens iboende kompleksitet lar seg raskt kjenne. Metodologiske hindringer oppstår, teoretiske fremskritt kan stagnere, og nye funn har en forunderlig evne til å utfordre de tidligere antakelsene, endog selve prosjektets kjerne.
De møysommelig utarbeidede planene må ofte legges til side. Og for ikke å snakke om den mildt sagt uforutsigbare ventetiden på tilbakemelding fra vitenskapelige tidsskrifter, der svartiden kan variere fra få uker til mange måneder, endog ventetid opptil et år.
Følelsen av tap av kontroll kan i grovt forenklede termer utløse enten panikk og desperasjon, eller vekst og integrasjon. Jeg har danset mellom disse motpolene, der min evne til sistnevnte utvilsomt kan tilskrives kvaliteten på søvnen og mitt generelle humør.
Å bekymre seg er en del av menneskets lodd, en respons drevet av dyptliggende overlevelsesmekanismer som strekker seg langt forbi vår moderne tilværelse. Følgelig er det naturlig å henfalle til stress i møte med det vi ikke kan kontrollere.
Men på de dagene der jeg evner å møte uforutsigbarheten med aksept — og til og med overgivelse — har jeg opplevd bemerkelsesverdige innsikter og bedre mestring av stresset. Når jeg tillater meg selv å slippe behovet for kontroll, har jeg paradoksalt nok opplevd mer kontroll i egen tilværelse fordi stresset har sluppet taket.
Å gjennomføre en doktorgrad strekker seg langt utover faglige prestasjoner — det dreier seg om en dannelsesprosess, som iblant kan synes å grense til det spirituelle.
Når jeg tillater meg selv å slippe behovet for kontroll, har jeg paradoksalt nok opplevd mer kontroll i egen tilværelse fordi stresset har sluppet taket.
Erika Eidslott
Det handler ikke bare om antall publikasjoner, men også om å overgi seg til det ukjente, om å slippe taket i forestillingen om at man kan styre alt. Det er en utdanning, ja — en forskerutdanning som definisjonen tilsier — men det er også et dannelsesløp av høyeste grad.
Ph.d.-løpet har lært meg, og lærer meg stadig, å stole på en prosess der start og slutt ikke alltid er klart definert. Litt etter litt har jeg forstått at like viktig som evnen til å planlegge og strukturere, er evnen til å gi slipp på kontrollen, gradvis løsne grepet rundt idéen om et visst utfall, og i stedet omfavne det uforutsigbare og det ukjente.
Dette er innsikter som ikke kan måles eller systematiseres i ph.d.-kursene, og som strekker seg utover det rent teoretiske og metodiske. Denne reisen handler om å transcendere det faglige og berøre noe dypere — en prosess som krever personlig og intellektuell overgivelse til de ukjente variablene som uunngåelig oppstår i forskningen, og til stresset som kan følge med.
Når man begir seg ut på ukjente farvann, behøver man både ror og anker for å navigere gjennom tidvis urolige bølger. Som doktorgradsstipendiat kan man ikke stå alene i dette. Veiledere, forskningsgrupper og institusjoner som ivaretar stipendiatenes behov, fungerer som nettopp disse støttene — ror som gir retning, og anker som holder deg fast når strømningene blir for sterke.
Veiledere har en særlig verdi i dette farvannet, for de representerer levende eksempler på at det faktisk er mulig å gjennomføre en ph.d. De har gjort det selv, og deres blotte tilstedeværelse er en manifestasjon av at det som kan virke uoverkommelig, er gjennomførbart. Troen på at man kan gjennomføre er ikke bare avhengig av en god fremdriftsplan nedfelt i en prosjektskisse; det handler også om å stadig se at det er mulig, eksemplifisert i omgivelsene og særlig i dem som er der for å lede deg gjennom prosessen — de som metaforisk har tråkket opp stien for deg
Men kanskje er det viktigste navigasjonsverktøyet i møte med det ukontrollerbare ens eget indre kompass. Det er lett å bli overveldet av mengden råd, forventninger og meninger fra andre om hvilken retning forskningen bør ta. Selv om veiledning og kollegial støtte er uvurderlig, er det til syvende og sist ens egen indre visdom og intuisjon som må lede veien. I stormene av tvil og usikkerhet må man stadig vende tilbake til seg selv — til en indre kontakt, og tillit til at man tross alt vet best selv.
Ph.d.-løpet, som kanskje i utgangspunktet virker som en lineær sti, viser seg i virkeligheten å være et nettverk av stier som krysser hverandre — ukjente farvann der kursen ikke alltid er klar. Men ved å stole på både ror, anker og sitt eget kompass, kan man navigere disse farvannene og høste et utbytte som ikke bare måles i antall publikasjoner, men i dannelse.
Nyeste artikler
Utsetter innføring av nytt nasjonalt vitenarkiv — igjen
Satte ny doktorgradsrekord i vår
Ingen andre har skrive avhandling om dette emnet
Nekter å sende ankesaker videre til det nasjonale granskningsutvalget
Ujevn film om Gunnar Sønstebys krigsinnsats
Mest lest
Studenter utvist fra fransk universitet. Norske Anna frykter at hun står for tur
Ansettelsessaken i Bergen: En faglig tautrekking
Slik gjekk det då professoren spurte ChatGPT om litteraturtips
Reagerte på NTNUs språkbruk i økonomisak. — Gjør meg kvalm
Svensk dom over norsk akademia: For mykje kvantitet, for lite kvalitet